Fake

9: Håper du kan tilgi meg. -Liam

«Line? Line... Line du må våkne...»

Jeg våkner opp av mamma eller noen som snakker til meg. «Vær stille.» Sier jeg søvnig i håp om at hun skal slutte. «Så fint at du er våken.» Vent, jeg har ikke hørt denne stemmen før. Så husker jeg det... Festen, bildet og slosskampen... Jeg lukker opp øynene og prøver å se. Det er ganske tåkete, men når synet mitt kommer kan jeg se en dame som ser på meg. Hun har det brune håret sitt opp i en dott. Øynene hennes er blå og vennlige. «Hvem er du? Hvor er jeg?» Spør jeg forvirret. «Jeg er Miranda, sykepleier. Du er på legevakta.» Var det så ille at jeg måtte på legevakta? «Kan du se på nesen min?» Spør hun og som svar nikker jeg bare. Hun tar lommelykten og lyser den i øynene mine. «Nå, kan du følge lommelykten?» Jeg nikker kok en gang. Jeg følger lommelykta. Hun tar ned lommelykta etterhvert. «Det ser ihvertfall ikke ut som at dette er noe farlig. Du kommer til å se at øyet ditt er litt rødt, men det går snart over.» Hun gir meg et varmende smil. «Ehm hvor lenge har jeg vært her?» Hun ser på klokka på veggen og svarer: «Bare sånn ca to timer.» To timer?! «Det er forresten en som har vært innom og gitt deg dette.» Sier hun og ruller stolen sin til skrivebordet sitt. Hun tar opp en bukett med roser og triller tilbake til meg. Jeg setter meg opp. Oj, nå kjenner jeg dunkinga i øyet... Jeg tar imot buketten. De er vakre. Laget utenpå hver av rosene har en vakker og litt mystisk svart farge, men når man ser inn i rosen kan man se at det blir mer og mer hvitt. Det tror jeg er den vakreste blomstene jeg noensinne har sett i hele mitt liv. «Kjæreste kanskje?» Spør hun og gir meg et lurt smil. William? Men er ikke han sur på meg? Håper ihvertfall at han ikke er like sur, eller at noen har forklart til han hva som virkelig skjedde. Jeg leser lappen: Håper du kan tilgi meg. -Liam

Liam? Men hvordan kan Liam være sånn her? Blomster liksom? Det er ikke typisk han. Håndskriften er vakker. Jeg studerer skriften nøye for å se om det er skrevet på pc eller noe. «Jeg ble også litt overasket over håndskriften, men det var han som skrev det. Han satt faktisk her og skrev det.» «Var han her?» Hun svarer meg smilende: «Ja, han var her i ca en og en halv time.» Oj... Liam?... Det hadde jeg aldri trodd.. .«Vil du at jeg skal si ifra til familien din at du er våken?» spør hun varmt «Ja.» Svarer jeg og gir henne et varmt smil. Hun går ut og jeg kan høre at hun sier: «Hun er klar nå.» Mamma kommer brasene inn. «Åh vennen! Hvordan går det?» Hun tar tak i ørene mine, drar hodet mitt mot seg og studerer det. «Gjør det vondt?» Spør hun bekymret. Jeg kjenner litt etter og svarer: «Litt, men jeg klarer meg.»

Etter litt tid med at både mamma, pappa og Lukas sin bekymring er jeg hjemme og i seng. Jeg åpner telefonen og finner sånn omtrent hundre meldinger som går sånn: 'Hei hvordan går det med deg?' eller: 'Hei så hva som skjedde' eller: 'Vil du at jeg skal banke Liam?' Jeg måtte nesten le litt av den siste meldingen. Jeg svarer kjapt på alle, også tar jeg fram speilet som ligger på nattbordet mitt bare for å se om jeg er veldig hoven... SHIT! Jeg er helt blå og gul rundt øyet og rød inn i øyet. Jeg rekker ikke å tenke noe mer på det før jeg hører at det banker på døren. «Line du har en som vil komme å si hei.» Hører jeg mamma si. Kanskje det er... Nei... Sikkert ikke men... Døra lukkes opp og Charlotte braser inn i rommet mitt. Åja... Jeg kjenner at jeg blir litt skuffet. Men hvorfor blir jeg det? Han betyr jo nesten ingenting for meg... Tror jeg...

«Hei Line! Hvordan går det med deg? Vet du hva? Imorgen så skal jeg banke Liam, og det mener jeg!» Jeg starter å le, og hun ler med meg. «Det går bra med meg. Men du, oppførte Liam seg rart?» Spør jeg nysgjerrig. «Nei.. Hvordan det?» Jeg nøler litt. «Hva er det du ikke forteller meg?» Spør hun. «Han ga meg noen nydelige roser og et kort.» Blikket til Charlotte er til å dø for. «HVA?! LIAM? BLOMSTER? KORT?» Så starter hun å le. Etter at jeg har forklart henne alt som sykepleieren hadde sagt sitter hun der med omtrent halvåpen munn. «Men William da?» spør henne. «Jeg vet ikke hvordan det er med oss. Jeg vet ikke om han er sur eller ikke, også vet jeg heller ikke om han vet sannheten om bildet.» I det jeg sier det kommer jeg på at jeg ikke har sagt det til Charlotte heller: «Forresten sannheten er at-»Charlotte avbryter meg før jeg får forklart. «Maren sa til alle at det ikke var sant.» Så bra. Da slapp jeg det styret. «Ja, og hva sa William?» Hun nøler. Nesten som om at hun er redd for at svare skal såre meg. «Han bare gikk...» «Åja.» Svarer jeg trist. «UANSETT for å få fokuset litt av dette. Se hva jeg har kjøpt på nettet.» Hun tar opp telefonen og viser meg masse tøy.

Jeg står og venter på Bella som vanlig da jeg hører noen gå bak meg. Jeg snur meg og ser William «Hei.» Han svarer omtrent like lavt som meg: «Hei.» En ukomfortabel stillhet smyger seg inn mellom oss. «Hvordan går det?» Spør han. «Bra.» Svarer jeg kort. Han fortsetter bare å se ned i bakken med hendene lommene. «Men hvordan går det med oss?» spør jeg. Han ser på meg, og jeg kan se at han har poser under øyene. «Jeg greier ikke dette lenger. Jeg starter å bli lei av følelsen av å tro at du liker noen andre. Det knuser hjertet mitt... Og jeg vet at det bilde med Liam kanskje ikke kan ha vært sånn som det har sett ut som, men hva gjorde du så nærme han uansett?» Han blir spydig på slutten av setningen, og jeg kjenner sinnet starter å bygge seg opp inni meg. «Det er ikke akkurat sånn at jeg velger å bli dytta inn mot veggen! Ihvertfall ikke av en full fyr! Og det er ikke heller sånn at jeg valgte å bli slått i ansiktet. Jeg fikk faktisk dette-»sier jeg og peker på øyet mitt, så fortsetter jeg: «på grunn av dere. Ikke nok med det men du gadd ikke en gang å sjekke innom for å se om det gikk fint. Er det en her som skal være lei, så er det meg. Jeg er lei av å ha en kjæreste som bryr seg mer om seg selv og stoltheten sin en kjæreste sin.» Akkurat nå så får bare Bella gå alene for jeg bestemmer meg for å gå inn på doen å slippe ut følelsene mine. Ingen andre er her så jeg setter meg inn i en egen bås og starter å grine. Hvordan kan William tro noe sånt om meg? Og hvordan kan han i det hele tatt si noe sånt? Han brydde seg ikke nok en gang til å spørre om det går bra med meg etter at jeg prøvde å stoppe slåsskampen DERES. Jeg griner i noe som føles ut som en evighet før det ringer inn. Jeg tørker tårene og prøver å late som ingenting. Jeg går ut av doen og støter på en fyr. Jeg ser litt opp og ser hvem det er. Liam.

«Åh eh Line. Unnskyld for a-» Han avbryter seg selv når han får sett litt på meg. «Hva er det?» Spør han. «Hva snakker du om?» Svarer jeg og prøver å høres så normal ut så mulig. Han ser på meg med de mest bekymrede øyene jeg noensinne har sett. «Line, det er åpenlyst at du er lei deg.» Jeg greier ikke å la være før jeg kollapser i armene hans og begynner å gråte.