Fake

20: «Line, hva i helvete gjør du?!»

Jeg setter meg ved siden av Liam. Jeg setter meg i en vinkel som forhåpentligvis får han til å ikke greie å se dem. Han ser på meg og øynene hans er ikke lenger søte og brune, men mørke og farlige. Jeg gir han 'ro deg ned'- blikket. Som svar på blikket mitt omtrent roper han: «De prater dritt om deg!»  Jeg fortsetter å se han inn i øyene sånn at han ikke skal greie å se på de bak meg. «Det går fint jeg bryr meg ikke.» Sier jeg å prøver å skjule desperasjonen min. Han kan ikke starte en slåsskamp! «Men jeg bryr meg! Jævla drittsekker!» Jeg får en varm følelse i brystet når han sier det. Jeg har aldri hatt noen som har vært sånn mot meg. Så beskyttende. Det har vel sikkert vært på grunn av at 'lille perfekte Line' hadde jo aldri noe trøbbel. Liam lener seg bakover for å se dem. Han slipper fra seg et grynt og reiser seg opp. Jeg reiser meg og steller meg foran han. Det hjelper ikke så mye siden at han kan se over meg på grunn av høyde forskjellen. Rettere sagt, han ser rett på dem. Jeg tar tak i armene hans og prøver å få øyekontakt. «Liam! Liam! Ro deg ned. Det går fint!» Prøver jeg å rope til han. Han virker nesten som om at han er i sin egen verden, og at alt jeg har sagt bare har gått inn det ene øret og ut det andre. Jeg dytter så hardt jeg kan, men gud så sterk han er. Det er som å prøve å stoppe en bil som er i bevegelse. Jeg snur nå ryggen til han og prøver å legge all vekta mi på han for å stoppe han, men han skyver meg bare bortover. «Liam!» Nå som jeg er med ryggen til Liam kan jeg se gjengen til William. De står og ser og ler av oss. «Å nei, nå blir visst storegutt sur.» Han lager en furteleppe også ler han igjen. «William! Slutt! Du gjør han bare jævlig sint!» William spidder meg med det ekle, stygge blikket sitt. Posene hans henger under øyene som et slags mørke. Håret hans er bustete, og han ser rett og slett gal ut. «Vel han er ikke den eneste som har blitt sur! Jeg ble sur når jeg fant ut at du var utro!» Jeg kjenner at raseriet mitt bygger seg opp som en vond klump i brystet mitt. Jeg skal til å skrike tilbake da Liam dytter meg langt vekk "HUN VAR IKKE UTRO!" skriker han og tar opp neven. Hjertet mitt banker så fort at jeg ikke en gang kan høre min egen pust. Eller faktisk det motsatte. Jeg kan høre pusten min altfor godt. Liam kommer til å havne i skikkelig trøbbel hvis han gjør det. «Liam!» Roper jeg og starter å løpe mot han. Jeg er så redd og sint at det føles ut som at hele verden går i sakte film. Litt sånn som man ser på tv når noe dramatisk skjer. Men dette er ikke som på tv. Ikke i det hele tatt. Jeg kjenner hjertet opp i halsen og jeg er nesten redd for at det kommer til å kvele meg eller noe. Jeg ser Liam går i et raskt tempo mot William, og skal til å slå. Er jeg virkelig så dum? Skal jeg løpe foran han igjen? Jeg så jo hvordan det gikk forrige gang. Ikke så bra. Men jeg har ikke noe valg.

Jeg hopper foran Liam og tar tak i armen han skal til å slå med. Jeg føler en kraft jeg aldri har følt før treffe meg i armen. Det gjør heldigvis ikke vondt eller noe sånt, men jeg må omtrent henge på armen for å kunne dempe det litt. Slaget hans demper seg heldigvis nok til at William rekker å rygge unna. Jeg slipper et lettet sukk. «Line, hva i helvete gjør du?!» Jeg ser han dypt inn i de mørke øynene hans og svarer: «Uansett hvor mye jeg skulle likt å sett han drittsekken blitt banka, så kunne jeg ikke latt deg gjøre det. Du hadde sikkert brekt halve trynet hans eller noe, og blitt utvist. Jeg kan ikke la det skje.» Jeg snur meg mot William. «Og du, din lille drittsekk. Du kan ta den arrogante, stygge og ekle kjeften din og stappen oppi ræva di om det så er det du trenger for å holde kjeft. Jeg vil faen meg ikke høre fra deg eller se det stygge løgnaktige trynet ditt rundt meg noensinne igjen. Hvis jeg gjør det får du noe med han å gjøre.» Jeg peker mot Liam. Fy søren så godt det føles. Jeg tror jeg aldri har vært så sur på noen. Eller rettere sagt. Aldri turt å sagt imot noen slik. Luften føles nesten enklere å puste inn, og hjertet mitt starter faktisk å roe seg ned. William er helt målløs. Han bare står der. «La oss gå.» Sier Liam surt. «Hadde ikke orka å sett på han noen sekunder mer uansett.» Svarer jeg før jeg snur meg og fester armen min fast i hand. Jeg slenger et blink ut mot kantina igjen når vi nesten er ute og alle ser på oss. Shit. Jeg føler meg litt ukomfortabel med alle som stirrer. Jeg har vært så opptatt med alt det andre at jeg nesten hadde glemt at det er andre folk her. Liam ser bak seg. "Gutta" hans er på vei mot oss. Jeg kjenner at akkurat nå har jeg faktisk lutt lyst til å være i fred med Liam. «Vi går kjapt ut slik at ingen rekker å komme opp til oss og si noe.»

Vi går ut døren og den friske luften treffer meg med en gang. Jeg tar et dypt åndedrag, lukker øyene og nyter luften. Jeg lukker dem opp igjen og ser Liam gjør det samme. Han ser på meg og gir meg et trist blikk. «Du, unnskyld for at jeg dyt-»før han rekker å si mer kysser jeg han. Jeg kan kjenne at han smiler. Måten han kysser meg tilbake på er så fullt av lykke som det går an. Magen min kiler og beina starter nesten å svikte. Når vi har sluttet lener vi hodene våre mot hverandre. Den varme ånden kjærtegner huden min. «Hva var det for?» Jeg smiler «For alt.» Han ler litt. «Jeg har hatt lyst til å kysse deg sånn helt siden den gangen på hotellet.» Jeg ler litt.

Skoleklokka ringer så høyt at det er øredøvende. «Faen.» Detter det ut av meg. «Kunne sagt det samme.» Svarer Liam oppgitt.