Fake

23: Sjokkerte venninner

Vi går inn i rommet. «Ok, så da danser vi "Le Timbre."» Sier han glisende. «Ser ut som at du virkelig liker den dansen.» Sier jeg smilende. Han blir nesten like gira som en guttunge. «Tuller du eller?! Det er en av yndlings dansene mine. Den har så mye klasse og stil over seg.» Det er det mest ordentlige jeg noensinne har hørt Liam si. Jeg smiler og rister oppgitt på hodet "klasse?". Plutselig blir øynene hans litt mørkere og han starter å gå nærmere meg. «Også er den er jo heldigvis litt intim da.» Jeg himler med øynene og dytter han svakt. Han små ler. «Så dere har lært dere alt unntatt det siste snurret?» Jeg tenker meg godt om før jeg svarer: «Ja, tror det, ja...» Jeg kan se i speilet overfor oss at han smiler. «Klar?» Jeg smiler tilbake. «Klar.» Han går bort til høyttaleren. Jeg greier ikke å rive blikket mitt av han. Måten han går på gjør meg helt målløs. Han trykker på mobilen sin og en damestemme teller ned: «Ti, ni, åtte, sju, fem, fire-» Liam tar tak rundt meg, og vi stiller oss i start posisjon.

Før jeg vet ordet av det er vi i gang, og jeg kan bare love dere at bevegelsene hans er myyye bedre en Oscar sine. Dette er en av de vanskeligste tingene jeg noensinne har lært. Jeg er så konsentrert i dansen som det går an å bli. Vi er på den siste delen av dansen og jeg føler at jeg kan gjøre den uten å se på siden at vi har gått gjennom den så mange ganger, så når den delen kommer tar jeg meg tiden til å se på hvordan Liam er. Jeg ser på dansebevegelsene hans og han danser som en gud! Hva faen liksom? Jeg hadde ikke greid å danset sånn selv om jeg hadde øvd i 20 år! Han trenger ikke engang å se på. Han legger merke til at jeg ser på han, og han blunker til meg før han snurrer meg rundt som en ballerina og jeg havner ned i den ene armkroken hans. Snurret jeg nettopp rett inn i en film eller noe? På grunn av at det føles sånn. Alt dette føles ut som en drøm. Jeg er andpusten, men stolt siden at jeg greide hele dansen sammenhengende. Jeg vet at han sikkert får vondt av at jeg bare ligger i den ene armen hans, men jeg er drit sliten, så jeg orker ikke å reise meg. Vi får øyekontakt. Han smiler og rynker brynene samtidig. «Du lærer fort.» Han er litt svett. Øynene hans er så dype, og jeg kunne rett og slett bare ligget her og sett på han resten av livet. «Jeg er den beste vettu.» Sier jeg tullete. Han ler litt før han løfter meg opp igjen.

Jeg står imellom døra og veggen i dørkarmen til jentegarderoben og venter på jentene. «Kom igjen da... Det eneste dere gjør er å sminke dere.. Kan dere ikke bare droppe det en gang?» Sier jeg oppgitt. «Nei. Pluss en jente trenger tid.» Får jeg tilbake av Maren. Jeg himler med øynene. «Jeg er en jente jeg også. Jeg tok bare på mascara. Brukte jeg 100 år? Nei.» Charlotte er konsentrert med mascaraen, men tar seg en pause og sier: «Du skal leve med oss i mange flere år så det er bare å venne seg til det. Pluss du retter håret. Du gjør det om morgenen men likevel. Du er ikke så uskyldig som du ser ut du heller.» Så starter hun igjen. Jeg sukker. Jeg ser ut mot gangen igjen, og der kommer Liam gåendes. Han ser meg, og smiler. Herregud. Han har nettopp dusjet og jeg tror aldri at jeg har sett han så kjekk før. Håret hans har en mørkere tone ved seg, øyene er dype og vakre, og den sexy v-forma grønne t-skjorta som han brukte første skoledag er på. Den store jakka hans er på, men ikke lukka. Jeg skal til å si at han må lukke den igjen, men kommer på at han er jo varm hele tiden så han er sikkert vant til det. Bagen er rundt den ene skulderen hans og henger perfekt ned til hofta hans.

Han vifter en hånd mot øyene mine «Line?» Shit. «Hm? Hva?» Spør jeg og prøver å virke så normal så mulig. Han gir meg et skjevt og forførende smil «Det er bare å nyte utsikten, men kan du ikke gjøre det etter skolen?» Jeg himler med øynene og ler litt. «Jeg så ikke på noe» Lyver jeg. Han gir meg 'som om jeg tror på det' - blikket. «Vel skal vi gå?» Spør han. Jeg snur meg rundt for å si ifra til jentene om at jeg går med han. Jeg skvetter til litt da jeg ser at alle står sånn en og en halv meter unna døra og hører på samtalen vår. Plutselig sier Linda: «Nei. Nå må jeg møte han. Sånn på ordentlig.» Jeg ser på Liam igjen. Han rynker brynene «Hvem sa d-»han blir avbrutt av Linda som åpner døren. Hun stopper fort opp nesten som om hun treffer en stein vegg eller noe. Jeg ser spørrende på henne. Hun hvisker høyt (som om hun tror at Liam ikke kommer til å høre det.) «Jeg visste at han var kjekk liksom, men du fortalte ikke at han var så kjekk.» Jeg greier ikke å holde det inne. Jeg må bare le. Liam reagerer ikke noe særlig. Nesten som om han har opplevd dette tusen ganger før. Hun retter seg litt opp og vifter blonde fletta si vekk slik at den havner hvilende på ryggen hennes. «Linda.» Han smiler. «Liam... Men det tror jeg at du allerede vet.» Hun blir litt rød i ansiktet. «Ehm ja, Line har fortalt oss litt.» Jeg gir Linda et blikk om at hun ikke skal si noe mer om det. Maren stryker hendene sine sjokkert gjennom det korte mørkebrune håret hennes. «Ja, du fortalte oss aldri at han så... ja... sånn ut.» Maren er ikke flau for å si meninga si ihvertfall. Jeg kjenner varmen sprer seg rundt om i ansiktet mitt. Liam vender blikket mot meg, smiler og sier: «Line er vel heldig da.» Det er så fristende å kysse han akkurat nå... men jentene ser jo på... det virker sikkert som om at jeg skryter eller no... herregud drit i dem. De tåler det. «Er nok det.» Sier jeg, tar tak i kjeven hans og kysser han litt mer intens enn vanlig. Han blir først litt overrasket, men kysser meg tilbake etter litt. Etter kysset tar jeg opp bagen min, og så ser opp på jentene. Øynene dems er på størrelser som ping pong baller. Jeg kan ikke la være. Jeg må le litt av uttrykket dems. «Vel jeg går med han, jeg.» Sier jeg og peker mot Liam. De nikker som svar. På veien prater vi om salsaen faktisk. Eller rettelse: jeg spør han spørsmål, og irriterer sikkert livet ut av han hele veien.

Vi kommer inn i kantina og dette er første gangen jeg faktisk har lagt merke til hvor mange jenter som stirrer på Liam. Selv de mest populære på trinnet som for eksempel Mona (hu som spredde bildet av oss på festen) stirrer på han. Jeg skal innrømme at jeg er ganske stolt der jeg går å leier han til kantina. Resten av skoledagen går som normalt egentlig. Samme gamle. Fag, fag, mere fag, og jo, fag.

Jeg lener meg tilbake i sofaen og er glad for at det er fredag. Ingen lekser. Telefonen min plinger. Jeg drar den og ser at jeg har fått en melding fra Liam:
'Kom nettopp på at jeg ikke har bedt deg ut på en ordentlig middag. Middag med meg imorgen?' Jeg kjenner sommerfuglene eksplodere i magen min. 'Ok. Hvor? og når?' ,
'Ikke bekymre deg for hvor. Henter deg kl 18.00'