Fake

68: Slutten på ukjentheten

Alle klapper og jeg drar fram telefonen. 'Drit bra tale Liam!' «Herregud jeg kan ikke tro det. Nå er Liam offisielt en av verdens mest kjente personer, og han er bestekompisen min!» Hører jeg Kai rope. «Jamen stakkar tenk han kommer sikkert ikke til å få noe privatliv jo.» Svarer Bella. Det durer i hånden min. 'Syntes du? Takk. Var veldig nervøs.. Håper ikke det var alt for åpenbart. Uansett. Papparazzien er helt gæren, så vi kan ikke møtes for åpenbart. De driver å følger etter meg. Møt meg på starbucks om 5 minutter så henter jeg deg der.' Det er rett ned i gata, men fem minutter? Da må jeg starte å gå nå. 'Ok.' Svarer jeg kjapt og reiser meg. «Hvor skal du?» Spør Linda. Jeg peker mot døra. «Liam skal hente meg.» Jeg skal til å gå når jeg hører Charlotte i bakgrunn: «Prøv å ikke bli alt for intense da!» Så hører jeg masse smask lyder. Jeg sliter med å ikke le. «Hade!» Svarer jeg avvisende.

Jeg kommer meg ut og hører stemmer overalt. Stedet er full av folk. Selvfølgelig hjelper det veldig at jeg er lav når det er så mange folk her. Merk ironien. Hvor er jeg egentlig? Jeg setter i et lite hopp og ser sånn ca hvor jeg er. «Herregud. Hvor gammel er han egentlig?» Hører jeg en dame klage. «Oh my god. Så du hvor kjekk han var eller?» «Ja, jeg døde.» Hører jeg to andre jenter si. «Han var veldig voksen til å være så ung da, det skal han ha.» Hører jeg en mann si. «Han skal jeg søke opp når jeg kommer hjem altså.» Hører jeg enda en jente si. Jeg presser meg gjennom alle sammen og tar en snarvei der det (heldigvis) ikke er så mange folk. Jeg tar opp telefonen. Ok, det er to minutter til jeg skal være der. Jeg setter opp farten litt. Sola holder på å steke meg levende. Jeg ser på starbucks, så på klokka. Næmmen kom akkurat i tide jo. Jeg ser Teslaen som runder hjørnet og kjører mot meg. Jeg lener meg med vilje litt mer mot veien i tilfelle de ikke ser meg. Jeg lukker opp døra og hopper inn. Jeg rekker så vidt å lukke døra etter meg før Liam omtrent hopper over meg og gir meg et kyss. Jeg kan føle på kysset at han er anspent. Jeg prøve å roe han ned ved å sette hendene mine på kinnene hans og kysse han saktere. Han roer seg litt ned, og når vi er ferdige ser han meg dypt inn i øynene. Han er trist. Veldig trist. Det skjærer i hjertet å se han slik. «Liam talen var drit bra.» Han bøyer hodet ned. «Det er ikke bare det... Nå er jeg ikke...» «Ukjent lenger?» Fortsetter jeg. Han tar av seg beltet sitt og legger hodet sitt hvilende på fanget mitt. Jeg drar forsiktig gjennom håret hans. «Liam. Jeg aner ikke hvordan dette kommer til å gå, men du må bare holde ut. Jeg tror på deg. Jeg tror virkelig at du kommer til å greie dette.» Han snur hodet sitt opp mot meg og smiler. «Uansett. Hvis det går rett til helvete kan vi jo alltids flytte til Spania eller no.» Sier jeg på tull. Han ler og sukker lettet ut. «Du har virkelig ingen anelse om hvor mye jeg elsker deg.» Hjertet mitt smelter. «Jeg elsker deg også.» Jeg lener meg ned og gir han et søtt kyss.
________________________
Heisann alle dere søte som leser boka mi. Uff, veit det har vært noen ganske krevende og kjedelige kapitler i det siste. Har ikke vært så motivert og har heller ikke hatt så mye å skrive om. Føler meg litt bedre nå, så det er bare å følge med på hva som skjer videre. Ikke glem å stemme og kommentere hva dere syntes<3 Kjempe glad i dere!
-Tomine