Fake

83: Spania

Vi lander oppå et tak igjen. «Etter deg.» Sier Liam og peker mot døra. Jeg går ut av flyet og blir truffet av den skinnende solen. Jeg merker at Liam ikke er bak meg. «Kommer du eller?» Spør jeg. «Kommer om ett minutt.» Svarer han. «Ok.» Trappetrinnene er så små at jeg er redd for å snuble. Endelig. Bakke. Det er det første jeg tenker når jeg endelig får føttene på grunnen.

Jeg snur meg rundt og ser etter om Liam kommer. Han bøyer seg litt i det han skal ut på grunn av at ha et for høy for døra. Når han kommer ut myser han myser han mot sola og tar en liten skulderrulle. Hvordan går det ann å være så kjekk ved å bare stå der? Sola treffer han perfekt slik at de vakre trekkene hans blir fremhevet. De store øynene. Den perfekt formede nesen. Leppene som er ikke for tykke og ikke for tynne. Og sist men ikke minst; kjeven som kan kutte jern. «Hallo?» Spør han med hevede bryn og venter på et svar. «Hæ?» Spør jeg og prøver å høres så normal ut så mulig, og ikke høres ut som om at jeg nettop har studert ansiktet hans. «Jeg spurte: er du klar?» Jeg prøver å smile så ekte jeg kan men ser ut som om at jeg prøver å vise tennene mine for tannlegen eller no. «Kunne ikke vært klarere.» Sannheten er nei. Ikke helvete at jeg er klar. Jeg har sagt meg enig på en reise til Spania med drittsekken av en eks til å ta hånd om meg!

Vi setter oss i en svart stor bil med sota vinduer. Vi kjører, og jeg har ikke peiling på hvor. Etter ca en time med å se ut og studere utsikten av et nytt land stopper vi opp. Vi stopper opp utenfor et stort bygg - mest sannsynlig hotell - hvor vi blir møtt av en fyr. Han set ut som om at han er i 20 årene. Han har brunt kort hår, blå øyne, store lepper og er en litt spinkel kar. «Sir.» Sier han høflig til Liam og bukker før han vender seg til meg, bukker og sier: «Madam.» Jeg gir han et lite smil. Han går bak bilen hvor tingene våre ligger og bærer alle med seg. «This way.» Sier han kort og viser oss veien. Jeg hører på måten han prater på at han kanskje ikke er så god i å prate engelsk. Han følger oss inn i en heis og trykker på etasje 8. Selvfølgelig siste etasjen. Igjen. Hva er dette? Oppdrag bortskjemme-Line-slik-at-hun-tilgir-meg? Det oppdraget er det bare å kansellere.

Det plinger i heisen og det jeg ser når dørene åpnes er en dør. Ja, du hørte riktig. Kun en dør. En hel etasje for et rom? Vi går nærmere døra. Rom 423. Fyren setter fra seg tingene våre og napper nøkkelen ut av lomma si. Vi kommer inn i noe som ser ut som en gang. Vi tar av oss skoene og jakkene våre og åpner døra til neste rom. Når døra åpnes kommer vi rett inn i en gigantisk stue. Den er fylt av vakre ting slik som gull og sølv. Ekte. Dette er er sånn selv mamma og pappa ikke kunne hatt råd til å være på. «Liam.» Han snur seg mot meg med et svært glis om munnen. «Liker du det?» «Nei.» Han rynker brynene. Ansiktet hans ser ut som et stort spørsmålstegn. «Jeg vil ikke at du skal drive å kjøpe fancy flyturer, fancy hva-nå-enn-han-er-» jeg peker på fyren og fortsetter: «og fancye rom kun for at jeg skal tilgi deg. Jeg bryr meg ikke om alt det fysiske. Jeg bryr meg og det psykiske. Jeg bryr meg om følelsene mine. Du kan ikke bare kjøpe dette forholdet tilbake.» Han ser målløs ut. Han ser seg rundt og sukker. «Ja, det kan se ut som om at det er det jeg prøver på, men jeg lover denne turen har en mening. Vi drar...» Han ser på klokka. «Nå faktisk!» Hæ? Han tar tak i den ene armen min og omtrent drar meg ut i gangen. Vi tar på oss skoene og jakkene våre og går igjen.

«Vi er framme!» Sier Liam nesten like gira som en liten unge. Et lite smil smyger seg inn i munnvikene mine. Jeg ser ut av vinduet og ser en liten søt park ved vannet. Liam snur seg mot meg. «Jakka er på?» Jeg rekker ikke å svare før han starter å skjekke at glidelåsene mine er lukket. «All set.» Sier han glisende og lukker opp døra. Det er litt kaldt men ikke like kaldt som hjemme. Vi setter oss på en liten krakk med utsikt for hele sjøen. Sola er på vei ned så himmelen er som en levende kunst tavle med alle sine fine farger. Det er så stille at det eneste jeg hører er pusten til Liam og en gresshoppe. På himmelen er det en stjerne. En vakker enslig stjerne. Jeg hører lyden av to heler som nærmer seg oss. Jeg snur meg rundt og ser en dame. Brunt hår og brune øyne. Jeg ser ut mot sjøen igjen. Vent! Var det?Jeg snur meg igjen. Jessica Key?!