Fake

51: Slutten av en fin kveld

Etter noen runder starter folk å gå. «Takk for en fin kveld.» Sier Charlotte som er den siste på vei ut. Eller nesten sist. Jeg smiler som svar. Jeg går ut i stua igjen hvor Liam sitter å blar gjennom filmer. «Se på no?» Spør han. Jeg nikker og slenger meg ned i sofaen ved siden av han. «Det kan vi godt.» «Eller... skal vi fortsette det vi startet på i stad?» Jeg ler. «Du mener det du startet på i stad.» Han smiler mot leppene mine før han dytter meg ned i sofaen. Vi kysser i en evighet. Gleden strømmer gjennom kroppen min. Jeg ser på klokka når vi setter oss opp igjen. Vi har ligget der i ti minutter. Vi setter på tv-en og spiser restene etter istad.

Den irriterende alarmen min ringer og jeg reiser meg kjapt av senga. Jeg reiser meg så kjapt at jeg må stå der litt for å få igjen balansen. Jeg ser på han. Han ligger med begge den ene armen ned og den andre der hvor jeg lå. Jeg vet jeg har nevnt det sånn tusen ganger, men det bustete håret hans tar fortsatt pusten min ut av meg. Jeg tar puta jeg lå på og lister meg bort til han. Jeg hopper opp på han og slår han i hodet. «Nå må du våkne!» Søvnig svarer han: «Slutt...» Jeg ler litt før jeg fortsetter: «Nei nå må vi stå opp Liam!» Han grynter og tar den ene armen sin beskyttende over hodet sitt. «Line...» Jeg ler og hiver fra meg puta før jeg kryper tilbake inn i armkroken hans. Jeg ligger å ser på han. Den varme ånden hans kiler på nesen min. «Du må våkneeee.» Sier jeg. Mumlende svarer han: «Må vi det nå?» «Ja, alarmen har ringt og vi har bare 30 minutter på oss.» Han strekker seg. «Vel, da får vi vel flytte litt på oss da.» Han reiser seg opp og jeg får latterkrampe. «Hva er det?» Jeg ler så mye at jeg starter å få vondt i magen. «Du, du står i bare bokseren.» Han smiler kjekt. «Også?» Latterkrampen min blir bare verre. «Det er to gigantiske vinduer bak deg og naboene kan se rett inn.» Øynene hans sperres opp: «FUCK!» Så løper han til tøyet sitt og drar det på.

Vi ordner oss, tar oss litt mat og går. Liam triller motorsykkelen sin når vi går. På veien prater vi om alt det morsomme alle måtte gjøre i går. Charlotte skremmer meg bakfra når vi nesten er der og Liam ler seg nesten i hjel av det høye skriket mitt. «Det er ikke gøy!» Roper jeg surt til han. Han starter bare å le mer. Charlotte går på andre siden av Liam: «Neste gang må vi skremme henne sammen.» Jeg rister leende på hodet. «Nei det skal dere ikke.» Begge ser på meg og Liam svarer: «Å joda det skal vi.»
________________________
Unnskyld for så kort kapittel, men ville bare si tusen takk til alle dere som engasjerer dere så mye i boka mi. Jeg ser at fler og fler starter å lese og det gjør meg skikkelig stolt og glad siden at jeg har laget den. Tusen takk for all støtten deres<33