Fake

12: Alltid

Vi spiser middag da mamma spør meg: «Så hvordan gikk det på skolen idag da?» Forferdelig... «Fint.» Svarer jeg bare. Jeg vil ikke si alt dette til mamma.. Ikke nå ihvertfall. «Er du sikker?» Hun ser på meg med de bekymrede blå øynene sine. «Ja, mamma.» Svarer jeg enkelt som om ingenting har skjedd. Blikket hennes går nå over fra bekymringsfullt til trist. Hun forstår at jeg lyver. Jeg håper at hun etterhvert kan forstå at jeg ikke føler for å prate med henne om det. Det passer ganske bra at vi er ferdige med middagen nå, på grunn av at da slipper jeg alle de oppfølgings spørsmålene som: Du vet at du alltid kan prate med meg ikke sant? Eller: Line jeg er moren din. Snakk til meg. Eller noe annet.

To uker går, og ingen har enda sett Liam. Jeg har også sett på ansiktsuttrykkene til lærerne at de ikke har fått noe beskjed om hvor han er. Etter alt dette med Liam og William (William er forresten fortsatt en drittsekk.) har det føltes ut som om at lykken har blitt dratt mer og mer ut av meg. Jeg er ikke lengre den glade og perfekte Line. Jeg er den Line som kommer på skolen, går hjem, gjør lekser og ser på serie eller filmer. Jeg er nå den typen i vennegjengen som bare sitter og hører på de andre som prater. Jeg har fortalt mamma om det og mamma har sagt (og jeg sitérer): «Line... du må ikke la dem påvirke deg så mye... De er gutter, og gutter kan være drittsekker. Ikke la dem forvandle deg til noe du ikke er.» Det som er greia er at selv om jeg har prøvd å bli... hva skal jeg si? Meg selv igjen. Men det har ikke funket. Jeg har en som kommer bort til meg sånn hvert friminutt og sier noe slemt, også har jeg en annen som faktisk var hyggelig og som brydde seg om meg, men han dro. Helt siden Liam ble borte har jeg ikke vært meg selv.

DRRR DRRRR DRRRRRR

Neeeiiiiiiiiiii.... Ikke nå. La meg bare sove litt til..
DRRRRRRR
Alarmen bare fortsetter som om målet dens er å drepe meg eller noe. Jeg skrur den av og setter meg opp i senga. Jeg gnir meg i øynene i håp om å kunne se noe, men alt er tåkete. Jeg er så trøtt at for hvert skritt jeg tar mot badet føles ut som om at jeg har tunge vekter festet på anklene mine. Jeg myser mot speilet, og prøver å se meg selv. Etterhvert kommer synet tilbake. Jeg ser ut som ett troll. Som vanlig. Jeg tar på meg mascara, så drar jeg fram rettetangen fra skuffen min. Når jeg er ferdig ser jeg ut som jeg normalt gjør. Hestehale, olabukse og en marine grønn topp. I sånn cirka en uke har det vært mørke poser under øynene mine. Jeg tror det er på grunn av at jeg har fått så lite søvn. I stedet for å sove har jeg tenkt på hvor Liam har dratt eller hvorfor William har blitt så drittsekk.

Jeg sitter i norsk timen da det vibrerer i baklommen min. Forsiktig tar jeg den fram, og læreren kan heldigvis ikke se meg. Det er en melding fra Charlotte 'En venn av meg sa at han nettopp så Liam på en bar i Dremont!'
HVA? LIAM? Hjertet mitt dunker raskere. 'Hvilken bar?' 'Elot baren eller noe.' svarer hun etter sånn 10 sekunder. (Charlotte er den eneste jeg har pratet om hvordan jeg følte det for Liam, så hun er den eneste som skjønner meg når det gjelder ham.)
Hmm... Dremont. Jeg tror det tar sånn 3 timer å kjøre dit. Faen jeg får jo ikke lov til å kjøre enda. Hvis jeg skal ta bussen kommer det til å ta fler timer. Hjertet mitt banker sånn helt sykt. Jeg må dra. Etter skolen? Jeg vet ikke.. Det ringer ut. Jeg går kjapt ut av klasserommet. Jeg og Charlotte møtes i gangen. «Jeg må dra.» Hun smiler til meg og svarer «Jeg vet, jeg vet. Da er det jo flott at en venninne av meg skal kjøre og at jeg, Maren og Bella skal bli med» «Hva?!» De blåe øynene hennes omtrent lyser når hun gir meg et stort glis og svarer: «Allerede ordnet det. Nå skal vi på jentetur!» Wohoo! Men... Det er kanskje ikke så lurt at jeg skal ha med de når jeg skal møte Liam på grunn av at jeg vil gjerne får klarert noen ting som for eksempel hvorfor han dro. Jeg savner han selvfølgelig men jeg skal innrømme at jeg også er litt forbanna. «Men hvis jeg skal prate med Liam så vil jeg kanskje helst gjøre det alene..» Charlotte gir meg 'tror du ikke vi har skjønt det'-blikket «Vi skal jo være et annet sted når du gjør det da.» Jeg gir henne en stor klem. «Takk for at du forstår.» Hun klemmer meg hardt og svarer: «Alltid.»

«Mamma!» Roper jeg. Charlotte, Bella, Maren og Sofie venter på meg ute i bilen. «Ja, vennen?» kan jeg høre mamma svarer fra kjøkkenet. «Jeg og noen venninner skal på en tur, og jeg lurte på om jeg kunne få litt penger?» «Du har jo fem hundre på kortet jo.» svarer mamma: «Ja, men vi skal på en litt lengre tur.» Hun sukker. «Ok. Jeg kan overføre 1 tusen.» Yes! «Takk!» svarer jeg, så sier vi hade til hverandre. Jeg kommer inn i bilen og alle måper mot meg. «Det er nok den rareste samtalen jeg har hørt.» Sier Maren med store øyne. «Hvorfor i huleste gir moren din deg så mye penger uten videre? Jeg får så vidt 200 kroner.» sier Sofie. Charlotte vifter det blonde håret sitt vekk fra fjeset sitt og svarer «Åja forresten glemte å fortelle at familien hennes er rik.» Sofie blir bare enda mer målløs. «Vel, hva er det du venter på?» sier Charlotte og knipser foran fjeset hennes. «La oss få ræva i gir, og dra!» Roper hu muntert. Herregud lykken hennes smitter. Jeg må le av Charlotte. Sofie starter å kjøre og Maren som sitter foran skrur på radioen. På radioen gikk: 'I can't feel My face', og alle startet å synge: «I Can't feel My face when i'm with you, but I love it!..» Når setningen går om igjen synger Charlotte på den imens hun tar seg i ansiktet. Hun peker på meg på: 'when I'm with you' delen. Jeg fortsetter for henne og synger ut «But love it!». Jeg får latterkrampe når Bella plutselig starter å synge mellomstemmen «Yeah I love it!». Og slik fortsetter vi til vi nesten er framme.

Jeg kjenner at jo nærmere vi kommer jo mer nervøs starter jeg å bli. Jeg mener.. vi vet jo ikke en gang om han fortsatt er der.. eller om han vil høre på meg... eller om han vil gjøre noe dumt eller- «Line?» Charlotte avbryter meg fra mine bekymrede tanker. «Ja?» spør jeg. Hun stryker meg på låret, og sier «Det kommer til å gå fint. Og hvis det skjer noe ringer du meg. Ikke sant?» Jeg blir nesten rørt av hvor støttende hun er. «Ja jeg lover.» «Da er vi framme.» Sier Sofie. Jeg går ut og står utenfor et lite hus hvor det kommer masse bass musikk fra.

Jeg kan kjenne det riste i beina mine, og jeg tror ikke at det bare er bassen..