Fake

62: En bevitende bestevenn

Hva skal jeg si?! «Ja... ehm...» Hun ser forventningsfullt på meg. Skoleklokka ringer. Perfekt timing! «Jeg kan fortelle det etterpå, men jeg kan ikke komme for sent til timen.» Jeg snur meg og spurter mot skolen. Bak meg hører jeg stemmen til Bella rope: «Ja, du burde forklare etterpå!» Jeg løper mot klasserommet men tar en kjapp sving til høre. Jeg løper inn på jentedoen. Når jeg har kommet inn drar jeg opp telefonen. Jeg trykker på telefon ikonet, deretter 'Liam', så drar jeg telefonen opp til øret mitt. «Ehm Line jeg er litt opptatt...» Hører jeg Liam si med en lav stemme. «Ok, ok, men dette er viktig! Det er bilde av oss i en sånn nyhetsartikkel som er overalt, eller-» Jeg tar en kort pause med tanke på at de ikke viser ansiktet vårt. «Nesten oss... Uansett! Bella kjente oss igjen! Hun friker ut! Hva skal jeg svare henne?!» Han sukker og jeg kan se for meg at han drar gjennom håret sitt, noe han pleier å gjøre når han blir oppgitt. «Ok, fortell Bella men be henne om å ikke fortelle noen om det, og... Prøv å hold den nyhetsartikkelen vekk fra gjengen fram til jeg får forklart alle. Jeg vil helst si det til dem selv...» Jeg nikker (jeg vet at han ikke kan se meg men jeg føler behovet for det). «Jeg skjønner. Lykke til videre på jobben/skolen/hva-nå-en-du-vil-at-jeg-skal-kalle-det.» Han ler svakt inn i telefonen. «Bare kall det jobb du. Hade lykke til på skolen søta.» «Elsker deg.» «Elsker deg også.» "Bip, bip, bip" er det neste jeg hører. Smilende legger jeg telefonen tilbake i baklomma. Ukontrollert biter jeg meg selv i leppen. Jeg slipper grepet jeg har om underleppen min når jeg innser... JEG HAR TIME.

Jeg kommer ut av (den super kjedelige) kjemi timen min, og starter å gå mot skapet. Jeg holder på å lukke det opp når en hånd smeller det igjen. «Hva sø-» Jeg avbryter meg selv når jeg ser Bella som ser både surt og forventningsfullt på meg. «Forklar.» Hun sier det langt og i et surt tonefall. Jeg sukker og svarer: «Ok, bli med meg.» Hun rynker brynene. Jeg tar tak i håndleddet hennes og drar henne med meg inn på kottet.

Jeg forklarer henne alt sammen og hun står der med et tomt blikk. «Men Liam har lyst til å si dette til alle sammen
selv, så helst ikke si det til noen.» Hun nikker. Skoleklokka ringer igjen. Nok en time. «Ok?» Spør jeg bare for å få bekreftelsen hennes. «O-ok, men vent litt...» Det tomme blikket hennes endrer seg til lykke. «DU ER SAMMEN MED SØNNEN TIL MELISSA COLLINS!» Jeg ler og hysjer på henne. «Vær stille.» Jeg har aldri sett øynene hennes så store. Hun ser nesten ut om en alien. «Oh my god, hvordan er det? Har han arvet alt av Melissa sine ting?» Hun legger et stort press på: alt. Jeg skjønner at hun sikter til bilene hennes og flyet hennes og sånt (hun var veldig kjent for å ha det). Jeg prøver å ikke smile for mye for å røpe noe. «Liam vil sikkert si det selv.» Hun rynker brynene trist. Skoleklokka ringer. Vi går ut, og mens hu går mot matte rommet går jeg mot kjemien.

Plassen foran meg er tom. Ved siden av plassen hvor Liam pleide å sitte sitter en jente som jeg faktisk ikke har merket før. Det er sikkert på grunn av at jeg enten har vært opptatt av læreren eller Liam... Ingrid hysjer på oss og får alle som prater til å være stille. Hun forteller oss hva vi skal gjøre i dag. «Så alle sammen sett i gang med side partnerne deres. Jeg ser ved siden av meg. Malin har enda ikke kommet. «Liam og Malin er dessverre syke i dag så Line og Karoline kan jobbe sammen.» Denne såkalte Karoline tar opp bøkene sine og setter seg ved siden av meg. «Hei.» Sier hun vennlig. «Hei.» Sier jeg like vennlig tilbake. «Ok, så dere skal starte med å skrive navnet deres på papiret som deles ut av...» Ingrid tar en kort pause og nøler på hvem hun skal velge til å gå rundt. Alle holder hodet lavt. Det stakkars offeret blir Wong (jeg vet ikke hvorfor men av en eller annen rar grunn kaller alle han det han heter til etternavn). «Wong.» Wong reiser seg oppgitt og starter å dele ut. Når arket har kommet til oss drar jeg fram en blyant og skriver: Line og Karoline på arket. Usikkert starter Karoline: «Eh.. Du skrev det feil... Det er Caroline med en C» Wow, Line, dumme deg ut med en gang du møter noen nye. Flott. «Åja, unnskyld.» Sier jeg beklagende og endrer K'en til C. Hun ler smått. «Det går fint. Det skjer hele tiden.» «Ok, Caroline med en C.» Svarer jeg og begge bryter ut i latter.
___________________
30 TUSEN LESNINGER?! JEG KAN IKKE TRO DET! TUSEN HJERTELIG TAKK! Setter så UTROLIG stor pris på stemmene, kommentarene og ikke minst dere som legger Fake til i biblioteket deres. Betyr SÅ mye for meg. Tusen takk. Kjempe glad i dere alle<33 -Tomine