Fake

21: «Ok da. For deg.»

Resten av timene går fort siden at alt jeg greier å tenke på er det kysset. Wow. Jeg har aldri kysset noen slik. Uansett. På tide å gå hjem. Jeg drar med meg sakene mine og går. Flere av jentene møter meg på veien og til slutt står vi i skolegården alle sammen. Vi sier hade til hverandre, og alle går hver sin vei.

«Line!» Jeg kan høre noen rope navnet mitt, men jeg kan ikke se hvem. «Line her borte!» Jeg kjenner igjen den stemmen. Den mørke, søte stemmen. Magen kiler i det jeg snur meg rundt og ser Liam sittende på motorsykkelen med hjelmen i armene. Jeg prøver å ikke se for gira ut. Herregud hva skjer med meg? Jeg oppfører meg som en fem åring. «Sitte på?» Spør han. Det forsvant mitt indre barn. Jeg? Sitte på en motorsykkel? Aldri! Jeg vifter nei med armene. «Er du helt sprø? Jeg kommer til å dø hvis jeg i det hele tatt setter meg på den.» Han små ler. «Du kommer ikke til å dø. Kom igjen det tar bare 5 minutter til deg med denne skjønnheten.» Han prater om den som om den er en person. Det er litt søtt skal jeg innrømme. Jeg nøler. «Kom igjen da. Jeg lover at ingenting kommer til å skje.» Jeg nøler litt til. Burde jeg? Han lover jo... «Emm... Ok da.» Han gir meg et skjevt sjarmerende smil. «Hopp på.» Sier han muntert mens han tar på seg hjelmen. Jeg setter meg bakpå. Jeg angrer allerede. Jeg ser desperat etter noe jeg kan holde fast i. Jeg ser noe pedal lignende på hver side, og jeg antar at det er der jeg skal ha bena. Å herregud. Jeg har nettopp sagt ja til å bli drept jo. «Hold godt fast.» Hører jeg den mørke forførende stemmen hans si. Hvor?! Jeg antar at han mener seg selv. Det er det jeg har sett på filmer ihvertfall...
Det er også det som ser tryggest ut. Jeg tar godt tak rundt magen hans. Jeg hører han starter gassen. Han gasser sånn 3 ganger eller noe, og før jeg vet ordet av det kjører vi.

Hjertet mitt dunker så hardt at jeg så vidt kan høre lyden av motoren. «Herregud!» Roper jeg. Jeg kan høre at han ler. «Gøy ikke sant?» Roper han tilbake. Jeg kjenner litt etter. Den friske luften blåser på meg, men jeg er ikke kald siden at selv når Liam kjører motorsykkel er han varm, og det smitter over på meg. Dette er jo kjempe gøy! Jeg har aldri følt meg så levende! «Ja!» Roper jeg tilbake som svar. Jeg er så glad at latteren triller ut av meg. Noen ganger skriker jeg også, men ikke fordi jeg er redd men det er mer som et gledes skrik. «Wohooooo!» Vi kjører forbi noen folk som stirrer. Sikkert på grunn av skriket. Skal jeg være helt ærlig så bryr jeg meg ikke. For èn gangs skyld bryr jeg meg ikke om hva alle andre sier, men heller hva jeg har lyst på. Jeg føler meg som en av de jentene i de perfekte filmene. Bare at dette er ikke skuespill. Dette er ekte. Magen min kiler intenst. "Wohoo!" slipper jeg ut av meg en siste gang før Liam starter å sakke ned. «Nå er du hjemme.» Sier han.

Det føles ut som at hjertet mitt synker. Nei... Det var så gøy. Jeg tar av meg hjelmen og går av. Han tar også av seg hjelmen og smiler til meg. Håret hans er rufsete og det eneste jeg har lyst til å gjøre nå er å dra gjennom det. Det ser så mykt og godt ut. «Hva syntes du?» Spør han forventningsfullt. «Vel, jeg tror at hvis du spør noen av de folka vi kjørte forbi vil du kanskje få en liten aning.» Vi ler sammen og jeg blir litt mer seriøs. «Det er en av de beste tingene jeg noensinne har opplevd.» Å nei. Det er over... Jeg vil ikke at det skal være over. Jeg vil kjøre i en evighet til. Jeg må ha bøyd hodet på grunn av at jeg har utsikt rett mot føttene mine. «Du...» Han tar hånden sin under haken min, og løfter hodet mitt slik at vi får øyekontakt. «Vil du sitte på i morgen?» Gleden fyrer seg opp i meg som et fyrverkeri. Jeg føler meg som et lite barn. «Seriøst? Kan jeg det?» Spør jeg meg et stort glis om munnen «Selvfølgelig.» Han «Takk!» Roper jeg og slenger meg om han som om han er en diger teddybjørn. Jeg hører at han ler litt. Etter klemmen sier han: «Da sees vi i morgen da.» Han starter å ta på seg hjelmen igjen. «Ja, det gjør vi.»

Jeg lukker opp døra «Jeg er hjemme!» jeg kan høre små løpende skritt «Lineee!» Lukas kommer løpende mot meg med noe i hendene. Jeg bøyer meg ned og gjør meg klar til klemmen. Han slår seg rundt meg og jeg brer armene mine om han også. Jeg tar den ene armen min på hodet hans. Det lysebrune håret hans er alltid så mykt og søtt. Den andre legger jeg rundt ryggen hans. «Hei, Lukas.» Sier jeg smilende. Han går ut fra klemmen, men er fortsatt i armene mine. «Se hva jeg har fått.» Sier han og viser meg en liten bil. Han gir den til meg og jeg svarer: «Oj den var kul!» Han tar den tilbake igjen, ser på den og smiler. «Nå har jeg enda en til samlingen min.» Stemmer det han har jo en samling, men den startet han jo på nå nylig. «Hvor mange biler er du opp i nå da?» Han viser fram 4 fingre. Jeg spiller kjempe overrasket og imponert. «Fire?! Nå starter det å bli mange syntes jeg.» Han ler. «Ja.» Herregud. Barnelatter. Det er sånn seriøst noe av det nydeligste jeg vet om... UNTATT! Når det er i skrekkfilmer! Æsj.

«Line!» Jeg kan høre mamma rope på meg fra stua. «Ja?» Roper jeg tilbake. «Kom hit litt.» Hører jeg. Å nei... Jeg liker ikke 'kom hit litt' enten så er det noe bra eller dårlig. Mest dårlig. «Jeg må dessverre gå Lukas, men du kan fortelle meg mer om de etterpå.» Han gir meg et søtt smil. «Ok.» Han setter seg ned og starter å "kjøre" med bilen sin "Wrom Wrom!" starter han. Jeg sitter på huk. Jeg tar armene på knærne og dytter meg selv opp.

Mamma sitter i sofaen og ser på tv hun setter på pause. «Vil du lage middag idag?» Jeg smiler mot henne «Ja!» Mamma har alltid visst at jeg har vært veldig glad i å lage mat. Helt siden jeg fikk min første kokebok når jeg var seks. Jeg kommer på middagen med Liam og innser at jeg kanskje burde fortelle henne om både Liam og William. Hun strekker seg ut til kontrollen, men jeg rekker en hånd ut på hennes som tegn på at hun ikke skal gjøre det. Hun ser ut som et stort spørsmålstegn. «Det er noe jeg på fortelle deg.» Sier jeg ganske seriøst. Jeg forteller henne alt som har skjedd meg William og Liam, men utelukker noe som for eksempel hotell besøket. Hun sier ikke mye. Det eneste hun har sagt til nå er: «Jeg skjønner», «Mhm...» og nikking. «Så du og Liam er sammen?» Sier hun til slutt mens hun peker på meg. Jeg løfter skuldrene «Ja.» «Åh! Vel etter alt jeg har hørt er jeg veldig glad for at du slo opp med William. Og jeg er veldig glad for Liam, uansett om han har litt... temperament. Kan du ikke be han over på Lukas sin bursdag neste uke? Så kan vi bli bedre kjent.» Jeg nøler. «Men det er litt-» Mamma avbryter meg: «Kleint?» Jeg ler på grunn av at det var faktisk det jeg skulle si. «Alt er kleint for ungdommen i dag. Kan du ikke bare gjøre det for meg?» Jeg smiler. «Ok da. For deg.»