Fake

35: Tusenfryd

Kjøreturen var bare et par timer. Jeg spurte han om hva de 'greiene' var, og da sa han at faren hadde sendt han melding om at han måtte komme hjem. Jeg syntes så synd på han. Tenk om det med at han var 'syk' også skyldtes faren? Jeg spurte selvfølgelig om han ville prate om det, men han sa at han ikke ville det. Han ville bare ha det gøy.

Da er vi her da. Logoen bringer minner. Jeg husker jeg pleide å dra hit sånn annenhver sommer før. Jeg syntes at det var gøy, men turte aldri å ta noe som så skummelt ut. I det vi går ut av bilen kjører en karusell over logoen. Skrikene kommer like fort som de forsvinner. Herregud. Jeg kommer hvertfall ikke til å ta den. Den går jo opp ned liksom!

Køen er lang. Jeg ser opp. Det er helt skyfritt. Seriøst jeg tror jeg har vært her sånn 5 ganger når det har regnet. Endelig regner det ikke. Liam avbryter tankene mine om været. Han peker opp mot karusellen som jeg sa at jeg aldri i livet skulle ta. «Blir du med å ta den eller?» Øynene mine utvider seg. «Aldri.» Han dytter meg svakt i siden «kom igjen da.» Jeg rister på hodet «Vi kommer til å dø hvis vi prøver, og jeg har ikke planer om å dø. Hvertfall ikke i dag.» Sier jeg ganske sta. Han himler med øynene «kom igjen da Line. Èn gang.» «Nei. Jeg nekter.» Han sukker. Det er endelig vår tur i kassa. Jeg drar fram bankkortet, men Liam dytter vekk hånden min. Han viser fram billettene på telefonen sin. Jeg ser på han med store øyne. Den mørkhårede mannen i kassa nikker at vi kan gå. Vi går på rulletrappa. «Hvordan visste du at jeg kom til å svare ja?» Han smiler lekent. «Det er jo ikke sånn at du greier å motstå meg heller.» Jeg himler med øynene. Etter litt er vi på toppen.

Jeg ser meg rundt. Rett framfor meg ser jeg barn som står i kø til en stor karusell med hester og vogner. Jeg ser foreldre som filmer mens barna ler og koser seg. Jeg har aldri tenkt på hvor koselig det egentlig er her... Jeg vender meg mot Liam som gir meg et kjapt blikk på opp-ned karusellen igjen. «Den?» Oppgitt svarer jeg «Nei, Liam. Kom igjen vi tar noe annet...» Jeg skal til å dra han i armen motsatt vei av dødskarusellen da han tar et grep om ryggen og knærne mine og slenger meg over ryggen. «Liam!» Jeg ler. Jeg kan ikke se noe annet en rett inn i ryggen hans. Den mørke grønne t-skjorta er det eneste jeg ser. «Vi skal ta den.» Sier han bestemt. Helvete! Jeg vil ikke dø! «Liam, slipp meg!» sier jeg og dunker han på ryggen. Han plutselig stopper opp. Jeg kan faen meg ikke se en dritt. «Du, jeg lurte på om du kunne ta et bilde av oss?» Spør han en fremmed som jeg ikke kan se. Bilde? «Kom igjen da. Vis fram det vakre smilet ditt.» Tanken på at han bærer meg over skulderen og bokstavelig talt tvinger meg til døden også ber meg om å smile for kamera får meg til å le helt sykt mye. Der kommer den følelsen igjen! Den liksom helt ekte følelsen. Akkurat i det jeg ler hører jeg lyden av et kamera som tar bilde. «Tusen takk.» Sier Liam høflig før han fortsetter å gå. «L-i-a-m» for hvert mellomrom jeg tar dunker jeg han ryggen. Han stopper opp og jeg kan kjenne i ryggen at han snur hodet sitt mot meg. «Hva?» «Vi. Kommer. Ikke. Til. Å. Ta. Den. Karusellen.» Uten å svare meg, fortsetter han å gå. «Men hvorfor fikk du den personen til å ta bilde?» Jeg kjenner at han trekker på skuldrene. Han tenker tydeligvis ikke på at jeg ligger på en av dem. «Jeg og kompisene mine har liksom en sånn 'greie' av hvem av oss som er mer 'mandig' om du skjønner. Pluss det ser jo ut som om at jeg bærer ræva di som trofè hva slags bedre bilde kan man virkelig ha?» Jeg får latterkrampe. Han slepper meg plutselig ned. «Vel da er vi framme da.»

Jeg får nå se et skilt der hvor det står 'Speedmonster.' Helvete! Jeg skal til å ta fart og rett og slett bare løpe vekk da jeg kjenner to sterke hender som drar meg tilbake igjen. «Vil du virkelig på skulderen igjen?» Jeg rister på hodet «Nei, det er kleint at du bærer på meg.» Sier jeg. «Men da løper du ikke vekk.» Jeg vurderer hva jeg skal gjøre og jeg har 2 valg. 1. Løpe og bli tatt av Liam. 2. Kjøre karusellen frivillig. Det virker som om at det eneste valget mitt her er å ta den så.. «Ok, en tur. Men hvis jeg spyr skal du få lov til å vaske karusellen og kjøpe nytt tøy til meg.» Han smiler.

Etter et kvarter med venting er det vår tur. Portene lukkes opp og vi kan sette oss. Liam er på vei til å sette seg før jeg tar tak i armen hans slik at han snur seg og vi får øyekontakt. «Kan vi ikke snu?» Jeg prøver en siste gang. Han skakker på hodet og smiler. «Du slipper ikke unna nå.» Han tar tak i armen min og drar meg mot vogna. Vi setter oss ved siden av hverandre og jeg tar tar tak i hånda hans (jeg vet det er teit, men skal jeg dø, skal jeg fader meg ikke dø alene.) Kontrollen hjelper oss med festet. Etter at de er ferdige gir jeg den ett ekstra dytt.

Faen jeg tror jeg kommer til å spy allerede. Hvorfor sa jeg meg enig. Telleren starter å telle ned «three-» «Fytti helvete» sier jeg ikke alt for høyt, men høyt nok til at han kan høre det. Jeg kan høre at han humrer før seg selv før: «one» også lyden karusellen som freser av sted. Jeg skriker av full hals. Luften slår meg i ansiktet. Plutselig ser jeg en blits. Faen de tok bilde! Jeg kan se opp ned delen komme og jeg starter å skrike høyere «Liam, vi kommer til å dø!» Pulsen går i hundre, og jeg kan høre hjertet mitt nesten er oppe ved halsen. Det føles nesten ut som om at verden får i sakte film i det den vender seg. Jeg føler at det kiler litt i føttene. Og så er det over. Jeg starter å le. Ok, det var ikke så ille. Det var faktisk litt gøy. Den fortsetter å kjøre i sånn 3 sekunder før jeg ser en ny opp-ned greie. Denne ser lang ut. Fuck. Nok en gang skriker jeg litt høyere og verden går litt saktere i det vogna snur seg på hodet igjen. Det føles verre ut nå. Jeg kjenner at jeg letter litt fra setet! Faen! Jeg kommer til å dø! Her og nå! På en karusell! Jeg kan så vidt høre lyden av vogna som kjører på grunn av pulsen. Så snur den igjen og jeg lander på rumpa. Skriket mitt stopper like brått som karusellen.

Vi sitter enda i vogna og venter på at de foran skal kjøre før vi kan gå ut. «Jeg holdt på å dø!» Skriker jeg sjokkert til Liam. Jeg har tydeligvis ikke kommet meg ut av skrike-fasen. Jeg ser på Liam som fortsatt ler. Har han ledd hele turen? «Liam, jeg mener det! Rumpa mi letta fra setet!» Han ler litt høyere før han ser på meg. «Det skjer på alle at man letter litt. Men utenom det hva syntes du? Den varte jo sånn bokstavelig talt 15 sekunder, og selv om de loopene så skumle ut var de vel ikke like skumle som du trodde?» Jeg tenker meg om. «Det var jævlig skummelt, men det var litt gøy også. Bare litt.» Svarer jeg. De samme personene som hjalp å feste festet hjelper oss å ta det av igjen.

Beina mine treffer bakken, og det gjør meg glad. Vi går bort til bildekiosken for å se hvordan bilde av oss ble. Vi leter gjennom bildene av ukjente fjes. Plutselig ser jeg det. «Her» sier jeg til Liam. Bildet er meg som skriker og Liam som ler seg i hjel. Selv om bildet er det styggeste jeg noensinne har sett av meg selv får det meg til å smile. Måten han koser seg sånn på. Vi ler litt begge to. Han kjøper bilde i et bildeformat, og setter det i en lomme på innersiden av jakken før han sier: «da var det neste karusell, da.»