Fake

66: Krise

Jeg våkner opp av lyden av kvitrende duer. Hahaha I wish. Jeg våkner faktisk opp av lyden av den irriterende gressklipperen utenfor, og sola som skinner gjennom vinduet og steker ansiktet mitt. Ahh første dagen tilbake i min egen seng. Digg. Lurer du på hvorfor ikke den irriterende ringeklokka har ringt? Vel, jeg får ikke lov til å dra på skolen enda på grunn av at jeg må "ta det rolig." Det er deilig å ikke tenke på å våkne tidlig og sånt, men jeg skal innrømme at jeg faktisk vil på skolen. Være litt sånn sosial og sånt i stedet for å ligge her og ikke gjøre noe med livet mitt.

Heldigvis får jeg lov til å besøke Liam på grunn av at det krever ikke mer av meg enn at jeg setter meg inn i en bil, går ut, går inn igjen og blir kjørt hjem. Jeg lener meg over sengekanten, tar telefonen fra nattbordet og sjekker klokka. Den er 11:53. Jeg skal bli kjørt til Liam i sånn cirka tre tida så jeg har mye tid på å gjøre meg klar. Jeg tar på meg nattpysjen min og går ned. Når jeg har tatt siste skrittet ned av trappa står jeg helt stille og nyter stillheten. Ikke noe lekende Lukas, ikke noe masende mamma og ikke noe.. når jeg tenker over det er ikke pappa så ille...

Jeg tusler til kjøkkenet i håp om å finne no godt. Sjokolade frokostblanding! Ahh så digg. Jeg tar opp telefonen og ser på nyhetene. Jeg har faktisk ikke giddet å tatt meg tid til å sjekke nyhetene hele uka når jeg har vært på sykehuset. Det som fort fanger øyet mitt er: NY LEDER FOR COLLINS COMPANY RYKTET TIL Å VÆRE PÅ SYKEHUS. Hva?! Jeg trykker inn på artikkelen. "Ukjent kilde sier at den nye lederen til Collins Company ligger på sykehuset. Vi vet ikke årsaken, men det ble også nevnt noe om en slags ulykke." Hvordan vet de alt dette?! "Vi vil fortsette å oppdatere dere på dette når vi får mer informasjon." Jeg legger telefonen ned på bordet. Jeg må si noe til Liam. Jeg tar opp telefonen igjen, setter den i baklomma og går opp. Jeg går inn på rommet til mamma og pappa hvor jeg blir overdøvet av mamma sin høye snorking. Pappa er ikke her siden at han måtte reise på et møte i et annet land i går kveld, men han kommer tilbake sånn i morgen eller no tror jeg. «Mamma.» Jeg rister henne svakt på skuldrene. «Mammaaaaa.» Jeg starter å riste mer. Hun skvetter til når jeg tar siste dyttet. Hun myser opp mot meg og spør irritert: «Hva?» «Vi må dra. Til Liam. Nå.» Hun ruller rundt og drar med seg dyna. Mumlende svarer hun: «Etterpå.» Jeg slipper ut et oppgitt sukk før jeg hopper opp på henne. «Mamma! Det er viktig!» Sier jeg. Hun sukker. «Ok, gå av meg så skal jeg starte.»

«Line Marie Éke?» Jeg ser opp mot damen. «Det er meg.» Jeg snur meg mot mamma. «Jeg er tilbake om ikke så lenge.» «Ok.» Svarer hun og drar fram telefonen. Jeg går inn og smilet til Liam lyser opp hele rommet. «Heisann søta.» Jeg går kjapt mot han og omtrent skviser hodet hans mellom armene mine. «Jeg har ikke noe imot denne utsikten ass.» Jeg innser at jeg har på meg en baggy genser så når jeg bøyer meg ser han sikkert alt. Jeg reiser meg leende opp. «Du. Du vet.» Jeg gir han et blikk i håp om at han skal skjønne at jeg tenker på Collins greiene. Han ser på meg som et stort spørsmålstegn. «Hæ?» Jeg himler med øynene du vet. «MC...» Melissa Collins. Denne må han jo bare skjønne. Han hever brynene. «Skal du bli biker?» Jeg slår håndflaten mot pannen min. Jeg hvisker inn i øret hans: «Collins Company.» Han sukker. «Åja det ja... Hva er det med det?» Jeg biter sammen tennene. «Vel. Vi kan vel bare si at ryktene går. Så du må holde den talen så fort så mulig.» Jeg ser bort på legen. Legen ser på oss men jeg tror ikke at han skjønner hva vi prater om. Jeg ser mot Liam igjen. Han gnir pekefingeren og tommelen sin over tinningen. Han vender blikket sitt mot legen. «Hvor lenge er det før jeg kan dra herfra?» Legen ser på papirene sine. «Minst en og en halv uke.» Han ser spørrende på meg. «Du har ikke så mye tid.» Han sukker oppgitt før han vender hodet sitt mot legen igjen. «Hva om jeg kommer tilbake da? Liksom drar ut herfra i dag og kommer tilbake i kveld?» Legen vender blikket mot papirene sine. «Nei. Men, hvis det er kjempe - og da mener jeg kjempe - viktig så kan vi kanskje få det til å gå hvis vi får samtykke av foreldrene dine og du har med deg lege hele dagen. Og at du tar det rolig.» Liam rynker brynene. «Alt med det der går fint unntatt "foreldre" - delen.» Legen nikker. «Ja... Jeg har sett rapportene... Ok, jeg skal få fikset det det med foreldre men du må love meg at du tar det rolig.» Liam smiler. «Liver du?» Spør legen igjen. «Lover.» Svarer Liam.

Etter en hel hæv med venting. Det forklarer vel egentlig ganske mye når jeg sier at vi sitter i bilen først 3 TIMER senere. Heldigvis er det fortsatt skole da siden at klokka er bare 12. Uansett, mamma holder nå på å kjøre meg, Liam og en lege hjem til Liam. Jeg sitter foran mens Liam og legen sitter bak. Mamma prøver desperat å få i gang en liten samtale som ender opp med klein stillhet på grunn av at han legen er her, og for å være ærlig, hvem vil vel si for mye om privatlivet sitt til en fremmed? Vi fikk med oss en annen lege. Han er mann, 40 årene, blond og blå øyne. Jeg snur meg rundt og ser "ved ren tilfeldighet" på navnelappen hans. "Tore Bjørnson." Okei Tore Bjørnson, skal vi se hvor bra du kommer til å takle denne talen på grunn av at jeg må nemlig spy av tanken.