Fake

41: Trillende tårer

Jeg setter meg ovenfor han. «Husk at du må ikke fortelle hvis du ikke vil...» sier jeg lavt. «Det er ikke det at jeg akkurat lengter etter å prate om henne, men jeg tror det er lurt at jeg forteller om henne til deg.» Lurt? Forvirret spør jeg «lurt?» «Ja, med tanke på framtiden... vi kommer til det.» Nå starter jeg faktisk å bli litt nervøs.

«Ok, mamma. En dame som ble sammen med en mann.» Han peker i retning mot huset sitt når han fortsetter «altså pappa.» Han tar en kort pause. «De var lykkelige» han vender de vakre øynene sine mot vinduet. «Edrue» han tar en kort pause. «Og før de visste ordet av det kom jeg.» Han fester blikket sitt på bakken. «Så fikk mamma seg en veldig, veldig bra jobb, og hun bestemte seg for å dra fra meg og pappa. Pappa var... hva skal jeg si? Ikke god til å håndtere barn. Når jeg var sånn ca... 8 år? Startet drikkinga. Jeg tror at grunnen til at han drakk var at han var deprimert på grunn av mamma, og sikkert på grunn av at han ikke klarte å håndtere meg. Vel, jeg lærte meg hvordan å ta meg av meg selv. Skolen jeg startet på var egentlig ganske bra helt til videregående da folk fant ut hvem moren min var. Det ble kaos overalt. Folk kom hjem til meg helt uten varsel, og det fikk pappa til å klikke. Han jagde folk vekk, og banket faktisk en gutt en gang. Etter masse anmeldelser og masse styr måtte jeg bytte skole. Så gikk det jo ganske fint. Jeg møtte deg.» Han vender blikket sitt opp mot meg og gir meg et lite smil før han vender hodet ned igjen.

«Så fikk jeg nyheten om at hun var død. Bilkrasj tydeligvis...» han tar en kort pause og ser på meg som om jeg skal skjønne det eller noe. Det er noe jeg vet om som skjedde sånn, men jeg kommer ikke på hva... «Jeg ble aldri kjent med moren min, men det var jo trist. Jeg ble sur egentlig mest på meg selv for at jeg aldri har gjort en innsats for å prøve å treffe henne og nå var hu død. Så... jeg stakk. Drakk meg full...» Han snakker om den gangen på baren jo. Jeg visste ikke at han dro dit på grunn av moren. «Uansett... tydeligvis har jeg en tante. Altså søstera til mamma. På grunn av at hun tok kontakt og sa at jeg måtte ta over jobben til mamma. Og Line ikje bli sur. Jeg vil ikke starte å jobbe sånn, men det som er greia er at pappa kan ikke ta over. Derfor må jeg.» Hæ? Hvorfor sier han unnskyld til meg? Hjertet mitt starter å dunke litt hardere. Forvirret spør jeg «Liam, jeg skjønner ikke...» Jeg greier ikke å få ut mer en det.

«Moren min er...» Han setter armen sin hvilende opp på min. Øynene hans får kontakt med mine. Jeg kan se frykten i dem. «Moren min er Melissa Collins...» MELISSA COLLINS?! VERDENS MEST POPULÆRE BUSINESS DAME?! «MELISSA COLLINS?!» skriker jeg. Hjertet banker tusen ganger så mye fortere en før. Jeg tror jeg faktisk kommer til å besvime. Jeg kjenner hjertedunkene helt ned i fingertuppene. Melissa Collins?! Hva... hva faen?! Jeg vet ikke om jeg skal være glad og stolt over at jeg er sammen med sønnen hennes eller om jeg skal være sur på grunn av at han ikke har fortalt meg noe før. «Du- du er sønnen til Melissa Collins... du er... vent. Kødder du med meg?» spør jeg forvirra. «Nei, Line.» Jeg reiser meg opp fra senga. Jeg tar tak i håret mitt og drar i det bare for å se om jeg sover. Nei, det gjør vondt. «Hva faen?» spør jeg. Jeg går rundt i en sirkel mens jeg ser i bakken. Jeg kan høre at han reiser seg. Plutselig står han foran meg og har hendende sine på skuldrene mine «Line- » med store øyne spør jeg «hva? Hva faen?» «Line» sier han igjen i håp om å roe meg ned. Jeg kan føle at øynene mine blir helt tørre. «Line, pust...» vanligvis hjelper det aldri når folk sier det til meg, men nå får jeg faktisk nesten ikke puste, så jeg hører på han og puster dypt inn og ut. Inn og ut, og inn og ut...Etter ca to minutter med å puste ser jeg vantro på han.

Dette kan ikke være sant. Det står ingenting noe sted om Melissa Collins at hun hadde en sønn. Ikke en gang i artikkelen om døden hennes. «Du lyver til meg» sier jeg rolig. «Nei, Line.» «Jo.» «Nei.» Svarer han igjen. Han ser at jeg fortsatt ikke tror på han og fortsetter: «Hvordan tror du at jeg fikk oss inn på Mante? Den 'personen' jeg kjenner er tanta mi Line.» «Nei, det kan ikke være sant.» Jeg nekter fortsatt. «Hvor tror du jeg var når jeg var 'syk?' Jeg var på møte med tanta mi, mine nye managere og så videre.» Hvorfor gir dette så mye mening? Hva faen? «Er du ærlig?» «Ja.» Jeg gjør et siste forsøk. «Hvis du tuller med meg så slår jeg opp.» Han ler litt. «Det er sant, Line.» Gleden sprenges opp inn i meg. Jeg er sammen med sønnen til verdens mest berømte business dame. Hva faen? Jeg hopper opp og ned av glede. Jeg kan se at blikket hans blekner.

«Hva er det som er dårlig med det?» spør jeg andpusten. «Jeg må flytte, jeg må gå på skole på jobben, og jeg kommer mest sannsynlig ikke til å få noe privatliv.» Setningen treffer meg som en tung stein i brystet. Flytte? Gleden er erstattet med sorg og jeg har lyst til å gråte. Jeg har en stor og vond klump i halsen. «Flytte?» spør jeg nesten helt uten stemme. «Ikke langt... en by unna.» En tåre triller ned kinnet mitt og jeg sliter med å holde en hel foss inne. «Bytte skole?» spør jeg denne gangen med lavere stemme, og Liam må bøye seg litt ned mot meg for å høre meg. «Jeg må bli lært på jobben på grunn av at det kommer til å være paparazzier over alt og folk som vil komme med trusler mot meg og så videre.» Jeg kjenner flere varme tårer som triller ned over kinnet mitt. Beina mine blir svakere. Jeg valter bort til senga. Jeg legger meg ned som en ball og griner. Liam omfavner meg og hvisker den samme tingen om og om igjen. «Det kommer sikkert til å ordne seg, Line...» men jeg vet. Dette er ikke noe som kan bli ordnet.