Fake

61: Challenge accepted

Det plinger og døra åpnes. Vi går ut og jeg antar at vi er i gangen, men vi er inne hos Liam! På begge sidene mine er det vegger men foran meg er tv-en hans. Vi går sånn to meter og er ute av veggen (eller hva man nå enn skal si). Til høyre for meg er sofaen! Jeg har ikke lagt merke til dette før. Liam må tydeligvis se at jeg er sjokka på grunn av at han spør: «Kult, ikke sant?» Jeg snur meg mot han. «Shit! Hvordan har jeg ikke sett dette før?» Han tar tak i armen min og drar meg mot gangen. Vi står i gangen, og han snur meg mot der hvor veggen er, eller var? Jeg kan ikke se den lenger... Jeg rynker brynene. «Hæ?» Han gir meg et selvgodt glis. «Den har akkurat samme farge sol veggen slik at den på en måte blir "usynlig"» Han gjør hermetegn i luften. «Men...» Han tar tak i skuldrene mine og vi går litt til venstre. «Hvis du ser fra riktig vinkel kan du se den.» Vi stopper opp. Nå kan jeg se den igjen! «Det, det er jo genialt!» Han snur seg mot meg med et gigantisk smil om munnen. «Jeg vet! Det er drit kult!» Jeg ler litt av blikket han gir meg. Det er liksom ikke et: "wohooo" - blikk, men heller et: "SE PÅ DETTE!" - blikk. Han ler litt med meg. «Så.» Sier jeg og fanger oppmerksomheten hans. «Hva skal vi gjøre i dag?» Fortsetter jeg. Han hever brynene på en "du vet jeg har en plan" måte.

«Er det ikke bare lettere at du sier hvor vi skal?» Han hever et bryn, før han vender blikket tilbake på veien. «Nope.» Vi kjører den svarte volvoen hans på grunn av at han sa at han ikke vil tiltrekke seg så mye oppmerksomhet før han offisielt for sagt nyheten om at han kommer til å styre "Collins Company". Jeg lener meg oppgitt tilbake i setet. Liam starter å se seg rundt, og jeg antar at han leter etter ett sted å parkere. Jeg ser meg om for å se om det er noe kjent. Vi er omringet av biler og framfor oss er et svært bygg. Jeg kan ikke se noe logo eller no sånt siden at inngangen mest sannsynlig er på andre siden. Herfra ser det ut som et varehus. Det virker litt kjent... Men fra hvor? Liam lukeparkerer mellom to biler ikke mer en ti meter eller no unna bygget. «Kom igjen.» Sier han før han tar fart og omtrent hopper ut av bilen. Jeg følger etter han. Omtrent halvveis til bygget stopper han meg. «Vi må jo ta bilde.» Jeg ser spørrende mot han. Han rynker brynene. «Tradisjon.» Jeg skjønner at han sikter til den dagen vi var på mante. Smilende drar jeg opp telefonen. Vi har nok en "photoshoot". 1. Bilde smiler vi, 2. Bilde rekker vi ut tunga og 3. Bilde kysser vi. Jeg ser gjennom bildene og et ukontrollert smil smyger deg inn i munnvikene mine. Han tar tak i albuen min og starter å dra meg med. Telefonen min faller ut av hånden min, og alt etter det virker nesten som hår i saktefilm. Jeg strekker høyrehånden ut etter telefonen og greier å dytte den opp. Så prøver jeg å ta den med venstre men den glir gjennom fingertuppene mine. Jeg prøver nok en gang å rekke ut høyre hånden og greier faktisk å fange den mellom peke- og langfingeren. «Liam! Du må passe på! Jeg holdt nesten på å miste telefonen!» Han ser overrasket mot meg. «Å unnskyld, men vi må være det om..» Han ser på Armani klokken (som jeg ga han!) sin og fortsetter: «To minutter!» Munnvikene mine strekker seg nesten helt ut til kjeven min. «Da så.» Vi småløper inn og jeg rekker ikke en gang å se logoen. Vi kommer inn og lukten av brus, baconchips og rett og slett bare lykke treffer meg i ansiktet. BOWLING! Jeg har så kyst til å skrike av glede. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for bowling. Helt siden jeg var liten har jeg elsket å spille det. Jeg husker jeg og familien pleide å gå hit, og jeg fikk noen ganger diplomer for at jeg kom på første plass. Vi har ikke vært her på ganske lenge... Noen år tror jeg faktisk at det har gått. Mamma og pappa ble bare mer og mer... Hva skal jeg si? "Populære" på jobben sin eller noe, på grunn av at de forsvant på sånne business reiser oftere, og jeg startet på videregående... «Ja, Liam Bronx» Liam drar meg ut av tankene mine ved å si det gamle navnet sitt. Bruker han fortsatt det? «Dere har bane sju.» Liam smiler høflig. «Ok, takk.» Han snur seg mot meg igjen. Jeg prøver å ikke være for høylytt. «Iiiiiiiii! Hvordan vet du at jeg elsker bowling?» Han ler litt. «Jeg så diplomene i skuffen din.» «Har du vært i skuffen min?!» Han trekker på skuldrene og lager store og "uskyldige" øyne. «Jeg hadde ikke no bedre å gjøre mens du brukte tusen år på badet. Jeg gir han et strengt blikk, men lar det fort mykne. «Bowling.» Sier jeg før jeg snur meg rundt og ser på alt. Så mange familier som koser seg. Så mange venner som får sterkere bånd. Fy søren jeg blir rene poeten her også. Jeg har savna dette stedet så mye mer enn jeg noensinne visste om. «Vel, hva er det vi venter på?» Jeg snur meg rundt og ser en supergira Liam foran meg. «La oss starte!»

På veien til skolen greier jeg ikke å tenke på noe annet en i går.

«Hah! Jeg grusa deg!» Liam slår håndflaten sin mot pannen. «Aaahg dette er sånn tredje gang! Hvordan?!» Jeg peker en finger mot han, og hever brynene. «Innse at jeg bare er best.» Han rynker brynene og smiler lekent. «Ikke før vi har spilt litt til.» Jeg ler. «Challenge accepted.»

Bella drar meg ut av drømmeverdenen min. «Line!» Jeg snur meg. «Hei.» Hun går mot meg og ser ikke så glad ut. «Forklar.» Jeg ser på bildet og ser at det er en nyhetsartikkel. Det er bilde av meg og Liam i går! På motorsykkelen! Jeg leser overskriften. "Collins Company sjef med mystisk dame." Ansiktene våres syntes heldigvis ikke på bildet. Jeg later som at jeg ikke skjønner hva hun prater om. «Hm?» Det er det eneste jeg greier å få ut. «Hvorfor i helvete sitter den nye sjefen til Collins fuckings Company på noe som ser ut til å være på LIAM sin motorsykkel med en annen som ser ut som DEG?!» Faen.