Fake

39: En knust Liam

Liam har hodet bøyd ned. Håret hans skjuler ansiktet hans. Selv om jeg ikke kan se ansiktet hans kan jeg føle tristheten hans. Hele klasserommet er stille. Jeg står midt i klasserommet og Liam står ved døra. Jeg må trøste han. Sakte men sikkert går jeg mot han. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg går så sakte jeg tror det er på grunn av at jeg ikke vil at han skal bli skremt og tro at faren kommer tilbake eller noe. Jeg står ved siden av han. «Liam...» Han ser opp mot meg. Øynene hans er røde og han har store poser under øynene. Jeg har aldri sett han så trist... Jeg tar tak i han og tar hodet hans under halsen min. «Liam... det kommer til å gå fint.» Jeg vet ikke hva annet jeg skal si. Jeg kan kjenne at skuldrene hans starter å riste. «Kom» sier jeg. Jeg snur meg rundt og gir et blikk til læreren om at vi må gå. Hun nikker.

Det er ikke langt til kottet til vaktmesteren. Jeg har Liam i omfavnet min helt til vi kommer dit. Jeg setter meg ned og han faller ned ved siden av meg. Han har sluttet å gråte. Øynene hans er kjempe røde og hovne. Han lener seg inn til veggen. Hodet hans er lent bakover. Adamseplet syntes ekstra godt. Jeg tar han lett på kinnet. «Liam... jeg... jeg vet ikke hva jeg skal si.» Og det er faktisk sannheten. Jeg har ikke peiling på hva jeg skal si. Unnskyld for at faren din er en drittsekk? Nei. Han drar hånden fort over nesa. Jeg har aldri, aldri sett Liam så trist. Smerten hans skjærer gjennom meg som en skarp kniv og jeg sliter med å ikke gråte. «Han har alltid vært sånn og vil alltid være sånn.» Jeg vet at han er sårbar akkurat nå, men sinnet tar litt over når jeg mumler. «Du fortjener ikke dette.» Han snur hodet sitt mot meg. «Ingen fortjener han.» Han starter å le. «Du skulle sett han hjemme.» De ordene treffer meg som en stor, tung stein i brystet. «Liam...» Tenk Line. Tenk. Hva kan du gjøre for å gjøre det bedre? «Du kan sove hos meg?» Et lite smil kommer frem. «Kan jeg det? Hvertfall en natt? Han roer seg ofte ned etter en natt.» Jeg ser bekymret på han. «Er du sikker? Du kan sove hos meg lengre en en natt.» «Nei, det går fint.» Jeg nikker. Det starter å dure i baklomma. Jeg tar opp telefonen. Pappa ringer. Jeg gir et tegn til Liam om at han skal vente litt. «Hei.» Jeg unngår ordet pappa på grunn av at Liam sitter ved siden av meg. «Hei, Line. Du, jeg sa til læreren at du og Liam trengte en dag av. Vil dere bli kjørt?» Det eneste jeg kan tenke på nå er hvor mye jeg elsker han på grunn av det spørsmålet. «Ja. Vi kommer ut nå.» «Fint.» Også legger jeg på. Jeg smiler til Liam. «Du, vi kunne dra hjem til meg nå.» «Nå? Men hva med skolen?» «Vi fikk lov til å droppe skolen på grunn av det som skjedde. Et lite smil trekker seg opp i munnviken hans. Brystet mitt føles litt lettere ut.

«Forresten pappa det går vel fint at Liam overnatter hos oss i natt?» Han ser på meg via speilet. «Selvfølgelig.» Han snur seg rundt og gir Liam et lite smil. Han smiler tilbake.

«Fy flate, dere har alltid så god middag dere.» Jeg ler litt. «Ja. Mamma ville bli kokk før skjønner du.» Han slenger seg ned i senga mi. «Ahaa.» Jeg setter meg med beina i kryss ovenfor han sånn at vi får øyekontakt. Jeg hater å ødelegge lykken hans men jeg må vite det. «Ehm det faren sa om moren din... eh... har du lyst til å prate om det?» Smilet hans blekner. «Det er ikke noe å prate om. Hun er borte.» Usikker fortsetter jeg «borte?» Nå er det ikke lenger noe smil på ansiktet hans. «Borte. Død. Noen måneder siden. Vi kan prate met om dette i morgen, ok?» «Jaja...» sier jeg forståelsesfullt. Jeg tar kontrollene til tv-en og synker ned i armkroken hans. Vi ser på tv resten av kvelden til jeg forsvinner inn i en lang, dyp søvn.