Fake

44: Manageren

Vi er på vei mot den store bygningen og et minne popper opp i hodet mitt. Jeg husker da jeg og Charlotte stod utenfor her når vi var sånn 12 og pratet om hvordan vi skulle bli vennene til Melissa Collins og bli rike.

«Jeg og Melissa skal shoppe sammen hver dag!» Jeg ler av hvor munter Charlotte er. «Jeg kommer til å få walk-in closet» sier jeg med et stort glis om munnen. Charlotte gir meg et lurt smil. «Tenk alle guttene vil sikkert være med oss.» Sier hun og vifter på håret. Jeg må bare le. «Hva?» spør hun uskyldig før vi begge braser ut i latter.

Vi stopper rett utenfor den store døren. Det er mange ringeklokken på veggen. De har jeg faktisk ikke merket før nå. Liam stryker fingeren sin lett over navnene. Han stopper og trykker når han endelig finner det. På lappen står det: Erik Flynn. Ringeklokka lager en rar ubehagelig durelyd. En mørk stemme svarer «Dette er herr Flynn.» Liam lener seg litt mot ringeklokkene og sier «Det er Liam.» Uten svar hører jeg et klikk. Det høres ut som om at det kommer fra døren. Liam gir fra seg et glis og strekker ut armen mot meg. Jeg tar tak i den og følger etter. Før vi går inn spør jeg «hvem er herr Flynn?» «Manageren min.» Manager? Jeg må virkelig starte å bli vant til dette altså...

Han lukker opp døra og innvendig ser det fantastisk ut. Til venstre for oss er det en lobby. Bordet er hvitt og har en marmorplate oppå seg. Den er utsmykket med fine gullgjenstander. Til høyre for oss er det noe som ser ut som en slags vente stue. Det er noen fancye hvite sofaer og et glassbord. Nesten alt her er gull, hvitt og marmor pluss plantene. Liam fortsetter å dra meg med rett fram. Jeg ser opp i taket. Shit! Over oss er det åpent og man kan se alle etasjene. Dette stedet er virkelig digert. Vi går til heisen og når vi har kommet inn og Liam har trykket sier en behagelig damestemme: «17th floor.» Skal vi helt opp i 17. Etasje?! Jeg greier ikke å kontrollere det gigantiske smilet som brer seg over ansiktet mitt. Som en spent unge ser jeg ut gjennom glasset mens heisen går opp. Plutselig kommer det en søt ringelyd og heisen stopper. Jeg og Liam får øyekontakt og han nikker hodet mot utgangen. Jeg fester armen min i armen hans og følger etter. Kort tid etter kommer en dame med buksedress og håret opp i dott og spør «og dere skal til?» Liam svarer «Herr Flynn» Hun smiler og starter å gå. «Denne veien.» Hun fører oss et stykke bort fra heisen og så inn en dør. Inn døren er det et medium stort rom. Nesten alt her er svart, og skikkelig konfidensielt. Det sitter en mann og ser konsentrert på pcen sin midt i rommet. «Herr Flynn, det er noen som er her for å møte deg.» Han reiser seg og starter å smile når han ser Liam. Han er ganske høy, veltrent og ser ut til å være i 20-30 åra. «Liam.» Liam smiler tilbake. «Erik.» Herr Flynn ser på meg og smiler spørrende til Liam. «Hvem er nå denne unge damen?» Han starter å gå mot meg. Jeg slenger på meg et vennlig smil og strekker ut hånden. «Line Marie Éke.» Jeg kan føle det forvirrede blikket til Liam. Nei, jeg har ikke fortalt han at jeg har et mellomnavn. Jeg vet ikke hvorfor, men vi har liksom aldri pratet om det så... Herr Flynn svarer «Erik Flynn.» «Hyggelig å møte deg herr Flynn.» Sier jeg for å være høflig. Han smiler. «Bare kall meg Erik.»

Etter litt prating om noe greier som jeg egentlig ikke skjønte noe av tar Erik et dypt åndedrag, reiser seg fra stolen og sier «så... klare for et møte?»