Fake

78: Et forsøk på å gjøre ting bedre

«Line vi er hjemme!» Hører jeg mamma rope fra underetasjen. Jeg ser på klokka. Klokka er søren meg ni på kvelden! Jeg reiser meg kjapt opp. Like etter ser jeg meg selv kjapt i speilet og ser om jeg har sove merker. Noe jeg helt klart har. Jeg går ned trappa og prøver å virke så normal så mulig. «Hei jenta mi.» Sier mamma og gir meg en stor klem. Jeg smiler og svarer hei tilbake. Så kommer pappa smilende etter. «Hei Line.» Jeg klemmer han hardt og nyter følelsen av omfavnelsen hans. Diskré tar jeg et dypt åndedrag kun for å finne beroligelse i den gode gamle lukten hans. «Hei pappa.» «Nå har vi savnet deg.» Det vibrerer i brystet hans når han prater noe som faktisk er veldig behagelig. Jeg ser opp mot han. «Det har bare gått en dag.» Han gir meg et kyss på panna. «En dag er en dag for mye.» Jeg er så utrolig glad for å ha disse to fantastiske personene i livet mitt. De får meg til å føle meg så utrolig elsket, og jeg vet at de alltid kommer til å være her for meg. Jeg holder han litt lenger men slipper slik at det ikke blir en unormal lang klem som fører til at de spør meg om det er noe galt. «Hva har skjedd med armen din?» Spør mamma bekymret. «Åja, ja... Ehm... Du skjønner at..» Faen! Hva skal jeg si?! «Jeg falt! Ja, jeg falt... På bakken... På skolen... Det var forferdelig.» Hun gir meg enda en klem. «Du da...» Den trøstende stemmen hennes får meg til å gråte. Gråte over at jeg mistet en av de personene jeg elsket mest. «Line da...» Sier henne. «Det bare... Det gjør så vondt.» Og det mener jeg. Det gjør vondt både psykisk og fysisk. Hun klemmer meg enda litt hardere. «Jeg skjønner det, men det gror etterhvert.» Jeg starter å le. Ikke på grunn av at dette er morsomt. På grunn av at det er det virkelig ikke, men jeg ler av at mamma virkelig tror at jeg fortsatt prater om armen. «Ja..» Mumler jeg bare og tørker vekk tårene. «Jeg håper det.» Hun rynker brynene forvirret. Jeg snur meg og løper opp rommet mens jeg roper: «Jeg går opp og legger meg jeg!» «Men klokka er jo bare ni!» Roper mamma tilbake. Jeg lukker opp døra mi. «Ja, jeg trenger søvn! Natta!» Så lukker jeg døra før de får rukket å si natta tilbake. Jeg drar av meg tøyet mitt brer over meg dyna og bare venter. Venter på å sovne. Venter på å komme unna mine egne tanker.

Vekkerklokka passer på at jeg får min daglige dose irritasjon når jeg våkner. Jeg lukker opp øynene. Jeg ser rett opp på drømme fangeren som jeg har hatt siden jeg var åtte år. Åtte år. Jeg husker det var den tiden jeg kun så på Disney Channel og lekte med barbiedukkene mine... Alt var så mye enklere på den tiden. Når ble livet mitt sånn her? Når ble det slik at jeg endte opp med å få meg en kjæreste som viste seg å være verdenskjent og som så kysset en annen verdenskjent når han var sammen med meg? Eller lettere sagt: når ble livet mitt så dritt? Jeg orker ikke dette. En tåre triller ufrivillig ned kinnet mitt. Hvordan kunne han gjøre dette? Jeg trodde han elsket meg... Jeg trodde virkelig...

Jeg bråvåkner av lyden av telefonen min som ringer. Øynene mine må bare ha lukket seg litt. Jeg ser på telefonen. Det er Charlotte. Med en trøtt stemme spør jeg: «Charlotte? Hvorfor ringer du så tidlig på morgenen?» «Hvor i helvete er du Line? Vet at alt dette er trist men du har aldri vært personen til å skulke.» «Skulke?» Dette gir ikke mening. «Eh... Du vet at det er storefri nå ikke sant?» «STOREFRI?!» Roper jeg. Jeg legger på før hun rekker å svare og slenger på meg en joggebukse og en genser. Jeg løper ned, tar med meg en appelsin, går i gangen og tar på meg sko, så spurter jeg ut døra og løper så fort jeg kan til skolen. Jeg har aldri, aldri, noensinne, sånn i hele mitt LIV vært borte fra skolen. Selv når jeg var syk ble jeg tvunget til å gå rundt med sånn der legene bruker for å ikke smitte noen. Jeg husker en gang var det så ille at jeg ble tvunget til å ha på meg en kjeledress. Hva er det Liam gjør med meg? Alt dette går nå utover skolen! Jeg er framme og steller meg inntil en stolpe slik at jeg kan få tatt igjen pusten. Jeg går kjapt inn og runder hjørnet inn mot kantina. Alle stirrer på meg. Så starter de å hviske. Jeg bøyer hodet litt og håper på at det bustete håret mitt skal dekke for ansiktet mitt. Jeg ser en hånd med fake negler stå i været. Ja, det er Charlotte, ja. Jeg går kjapt bort og setter meg.

«Line... Vi visste ikke at dere hadde slått opp... Det virket som om at dere var så glade i sist gang vi så dere.» Sier Bella. «Ja hadde du sagt det til meg hadde jeg brukt hele kvelden på å prate med deg og trøste deg.» Sier Charlotte og legger en hånd på ryggen min. Jeg prøver å late som om at jeg ikke bryr meg så mye. Jeg bøyer hodet får å sette i en hestehale. «Grunnen til at jeg ikke gjorde det er på grunn av at vi slo aldri opp.» Når jeg er ferdig med setningen er jeg også ferdig med hestehalen, så jeg tar opp hodet mitt igjen.  «Vent.. Mener du?» Sier Anniken men får ikke fullført resten av setningen. «Ja, jeg mener at han kysset en annen jente mens vi var sammen.» Alle rundt bordet blir stille og alle ser like forskrekket ut. «Du..» Sier Charlotte og lener seg inn for en klem, men jeg avbryter henne. «Jeg vil helst ikke tenke så mye på det på grunn av at det fører bare til at jeg knekker, og det er virkelig ikke noe jeg har lyst til å gjøre midt i kantina.» Hun gjør om leppene sine til en strek. «Det skjønner jeg... Du. Jeg tror du trenger oppmuntring. Det skulle bli holdt en fest ikke mer en en time unna her i morgen. Bli med, slipp ut håret, få tankene på andre ting.» Jeg gir henne et halvveis smil. «Ja, det er vel sikkert bra for meg...»

______________________
Heisann folkens! Det er meg igjen! Vil nok en gang takke dere for at dere gidder å stemme og kommentere<3 Betyr så utrolig mye for meg. Gled dere til neste kapittel. Eller gru dere? Jeg vet ikke... UANSETT. Kan love dere at det kommer til å bli spennende. Neste kommer på søndag! Kjempe glad i dere alle<3 -Tomine