Fake

7: Ekte latter

«Jeg kan virkelig ikke danse.» Sier jeg. «La oss se på det.» Han steller seg framfor meg og fortsetter «Prøv å vrikke litt på hoftene dine.» «Jeg? Vrikke på hoftene?» «Ja du. Bare prøv en gang. Bare sånn at jeg kan se hvor du ligger an.» Han ser nøye på hoftene mine i det jeg prøver å svinge litt på dem. «Jeg greier ikke dette.» Sier jeg og ler. Ikke bare det at jeg ikke greier det, men jeg er heller ikke så komfortabel med at han skal se på meg imens jeg vrikker på hoftene. «Jo bare lukk øynene og lat som at jeg ikke er her.» Jeg lukker øynene og prøver å ignorere han. Plutselig kjenner jeg to hender på hoftene mine. Jeg går fort unna og spør han «Hva er det du driver med?» Han virker oppgitt og svarer: «For at dette skal funke må det bli litt intimt, og dette kommer ikke til å gå hvis jeg ikke kan hjelpe deg med hoftebevegelsene dine.» Jeg syntes at det er rart at han enda ikke har laget en eller annen pervers kommentar. Det er nesten som om når vi danser at han blir om til en annen person. Kanskje jeg burde stole på denne personen? Ihvertfall prøve? «Ok.» Sier jeg og lukker øynene. Jeg kjenner de to varme hendene ta meg på hoftene igjen. Hendene hans veileder meg til noe som faktisk kjennes ut som ekte dansebevegelser. Jeg kan høre at han smiler så hvisker han sakte inn i øret mitt «se nå.» Måten han sier det på får meg til å få frysninger i nakken. Jeg lukker opp øynene og ser ned. Han slipper sakte taket, og jeg greier det faktisk! «Jeg greier det!» Roper jeg i glede. «Hva var det jeg sa?» Sier han smilende. «Jeg er jo nesten den nye Shakira jo.» Sier jeg tullete og vrikker. Han starter å le helt sykt og synger: «Shakira Shakira!» Imens jeg danser. Jeg har aldri sett han sånn her! Jeg ler så mye at jeg nesten tisser på meg. Etter 3 minutter eller noe sånt med latter starter vi å bli litt mer seriøse og han sier: «Nå må vi bare øve på gangen din.»

Nå har vi øvet på gangen min i noe som føles ut som evigheter. Tydeligvis skal man både vrikke på hoftene, gå elegant og gå fort samtidig. Herregud. Jeg er så konsentrert på å gå riktig at når skoleklokkene ringer skvetter jeg så mye at jeg nesten snubler. Det må nok se skikkelig teit ut siden at jeg vrikker først ankelen også greier jeg og redde meg opp igjen med den ballerina stangen som er langs veggen. Liam ler en latter som får magen min til å kile litt. «Hva er det du ler av?» spør jeg tullete. «Ingenting.» Svarer han og tar hendene i været som om han har gjort en forbrytelse. Han prøver å skjule at han smiler, noe som bare gjør sånn at både jeg og han må le mer. Dette er sjeldent jeg føler. Helt ekte latter. De eneste gangene jeg ler sånn her er når jeg er med Charlotte og de. Jeg ler mye mange andre ganger, men jeg syntes liksom ikke at det er så morsomt. Det føles godt.

Plutselig endrer fjeset hans seg og han blir helt normal. Det er nesten som om han innser at han har gjort noe galt, og tar seg selv i det. «Vi burde gå nå. Timen er jo over.» Latteren min slutter og den gode magefølelsen er over. Vi hadde jo et så bra øyeblikk. «Men hvis du vil kan vi jo fortsette timen. Bare på en annen måte...» Han gir meg det skjeve ekle smilet. «Seriøst?!» Spør jeg sjokkert og sur. "Hva?" spør han. Hva!? Han vet godt hva! Han endret seg jo fra den hyggelige fyren til den drøye og ekle fyren på sånn 2 sekunder! Jeg blir oppgitt og går.

Neste dagen greier jeg ikke å slutte å tenke på i går. Jeg sitter i kantina og venter på William. Og der kommer han, med gjengen sin. Han går fra dem og kommer til meg «Hei jenta mi.» Sier han, og kysser meg. Jeg ser på han, og jeg kan se at noe er galt. «Hva er det?» spør jeg med en omsorgsfull stemme «ingenting...» Han ser ned i bakken og jeg kan se at han lyver. «Jeg mener det William. Hva er galt?» Han ser opp på meg og gir meg et smil, men jeg kan se at det ikke er helt 100% «Jeg sa at det ikke er noe. Slutt å bekymre deg..» Jeg skal til å motsi han da jeg plutselig hører noen snakke til meg. Jeg snur meg rundt og ser Charlotte «Så hvordan gikk salsaen? Jeg syntes sååå synd på deg som må være med han!» jeg gir Charlotte ikke nå!-blikket. William ser på meg og spør «Hvem?» "Liam... Jeg kan ikke noe for det! Det er lærerne som valgte..» hele blikket hans blir tristere, og han ser også ganske sur ut. "Selvfølgelig! Alltid Liam! Først blikkene, så kommentarene, og nå salsa!" Jeg kan se at han blir litt blank i øynene så går han sint vekk.