Fake

63: Uforventet besøk

Skoleklokka ringer. Endelig mat! Jeg starter å pakke sammen sakene mine. «Vel, takk for en fin time Caroline med en C.» Hun humrer. «Ja, takk for en fin time.»

Etter å ha satt bøkene mine i skapet mitt vender jeg kursen mot kantina. William og gjengen hans nærmer seg meg. Ikke igjen. Jeg skvetter til av Adam som sier hei. Han skjønner at jeg skvetter. «Litt skvetten i dag eller?» Jeg kan se at William og de endrer vei. Pyse. «Hver dag er en "skvetten dag" for meg, Adam.» Han ler. Vi starter å nærme oss bordet når jeg kan høre at de prater om Jessica Key. «Seriøst har du ikke hørt om det?! Jeg skal finne det nå.» Sier Charlotte og drar opp telefonen. Å nei! Det står sikkert ved siden av artikkelen til meg og Liam eller noe! «NEI!» Roper jeg. Alle skvetter til. «Hva er det?» Spør Charlotte og setter telefonen på bordet. Jeg slenger på et falskt smil. «Eh nei på grunn av at... Eh Liam ba meg å si noe til dere...» Charlotte hever et bryn. «Heisann folkens!» Roper en kjent mørk stemme slik at nesten hele kantina kan høre han. Er det? Nei det kan ikke være! Jeg snur meg kjapt rundt. LIAM. Liam står og ser smilende mot oss. Han har på seg en marine blå, v-halset polo genser. Han har også på seg en svart bukse og håret er ordnet. Jeg fortsetter setningen min. «At han er frisk?» Jeg reiser meg og løper inn i armene hans. «Heisann søta.» Jeg tar et dypt åndedrag. Han lukter det samme som før: trygghet og snev av Calvin Klein. Jeg kan kjenne at han kysser meg på hodet. Jeg ser smilende opp mot han og kysser han. Jeg ser ut mot kantina. ALLE stirrer på oss. Kleiiiiint. Vi snur oss mot gjengen og Liam fester en hånd på ryggen min når vi går til dem. Alle stirrer fortsatt. Jeg prikker Liam på ryggen med pekefingeren min og han bøyer hodet sitt ned mot munnen min. «Alle stirrer.» Hvisker jeg. Han smiler og hvisker tilbake: «Har merket det. Liker du det ikke?» «Det er litt ubehagelig.» Liam løfter hodet sitt igjen og stopper opp. «Dere kan spise nå.» Sier han med en mørk og sjefete stemme. Alle vender blikket sitt mot maten sin. Til og med William og de! Vel jeg trodde kanskje at Liam skulle starte å gå fortere eller ne. Jeg så ikke for meg at han kom til å snakke til alle her. Jeg humrer svakt for meg selv. Vi er framme ved bordet. "Gutta" hilser med «Halla bror.» Og «Hvordan går det?» Liam vender seg mot jentene. «Hei jenter.» Sier han søtt. «Hei Liam.» Starter mange av jentene før Charlotte avbryter dem. «Oh my god Liam du og Line var såååå flinke på den dansekonkurransen!» Alle på bordet sier seg enig. Liam ler smått. «Takk.» Han rynker brynene. «Men dere det er noe jeg må fortelle dere.» Bordet blir stille. Han peker mot døra. «Jeg tror vi burde ta dette ute.» Skal han si det nå? Jeg reiser meg og tar tak i armen hans.

«Så... Ja... Sånn er det.» Sier Liam etter å ha forklart dem alt. Hele gjengen sitter på en benk ute i skolegården. «Hva. Faen.» Ender Kai opp med å si. Jentene sette i noen jentete hyl mens noen av guttene hopper av benken og starter å brøle. «KOMPISEN MIN ER SØNNEN TIL MELISSA COLLINS!» Roper Fredrik. «LIAM ER MILLIONÆR!» Roper Kai. «OH MY GOD!» Roper Charlotte. Jeg og Liam ler. «Dette må feires!» Roper Fredrik. «Vi kan ha fest hjemme hos meg.» Liam hever brynene. «Seriøst?» Fredrik ler. «Hell yeah!»

Etter en ikke fullt så kjedelig skoledag er jeg hjemme. Klokka nærmer seg seks. Liam sa at han kunne hente meg. Fest? Jeg tar på meg er stramt svart skjørt og en litt baggy hvit topp. Jeg tar også på meg smykket jeg fikk av Liam. Jeg ser meg selv i speilet. Å nei jeg ser ut som en business dame. Ja, ja, hva kan vel ikke litt sminke og hår fiksing hjelpe? Jeg tar på meg masse sminke. Med masse mener jeg masse. Liksom det Maren har på seg til dagligbasis. Jeg skal innrømme jeg er ikke så dårlig på å sminke. Jeg kunne liksom fått hvem som helst til å se ut som Kim Kardashian på ti minutter med de rette tingene. Det er bare det at jeg liker å holde meg naturlig. I dag tar jeg til og med på falske vipper. Jeg grer og retter håret, så setter jeg i litt spray for å få litt volum. Sånn. Jeg ser faktisk ikke så gæren ut nå. Det ringer på. «Jeg tar den!» Roper jeg, drar med meg telefonen og lommeboka og løper ned.

Liam står som forventet utenfor døren kledd i en svart bukse og en grå t-skjorte uten ermer (noe som river pusten min ut av kroppen min). «Heisann kjekken.» Sier jeg flørtete. Han ler og rynker brynene. «Ikke stjel replikken min!» Jeg ler med han. «Hvilken hånd?» Spør han mens han holder begge hendende på ryggen. Virkelig? Jeg trodde bare fem åringer gjorde slik. Jeg ler. «Høyre.» Jeg ser at han knoter litt før han viser meg en tom hånd. «Venstre.» Nok en tom hånd. «Liam.» Sier jeg oppgitt. «Ok, et kyss så skal du få se.» Jeg gir han et søtt kyss. «Tada!» Sier han og drar fram en splitter ny og vakker hvit hjelm! «Fy søren! Er den til meg?» «Nei zen er til moren din.» Sier han på tull og later som om at han skal ta den ut av hendende mine. Jeg ler. «Tusen takk.» Jeg setter den på og går mot motorsykkelen. «Å nei!» Jeg snur meg mot Liam mens jeg fester hjelmen.» «Du ser flott ut men skjørt?! Vi skal på motorsykkelen!» Jeg ser ned. «Faen.» Han går mot meg. «Dette er planen. Hele veien presser du lårene dine veldig hardt i mine. Veldig hardt.» Noen andre som kjenner at det starter å bli varmt her? «O-ok.» Han setter seg på og jeg setter meg på etter han. Jeg presser lårene mine skikkelig hardt inntil hans.

Vi starter å kjøre og etterhvert løsner jeg grepet litt. Dette må jo være tidenes lår-trening. Han slår meg svakt to ganger på låret som tegn på at jeg må presse. Jeg tar et dypt åndedrag og presser igjen. Alt går som normalt når en bil sakte men sikkert starter å gå over på andre feltet. Jeg starter å skrike på grunn at den nærmer seg. PRØVER DEN Å KJØRE PÅ OSS?! Jeg skriker høyere. Jeg vil ikke dø! Når den nesten er ved oss svinger Liam brått til høyre og vi faller ned en skråning. Hjertet mitt dunker sakte og vonde slag. Jeg vil ikke dø! Vi faller av motorsykkelen og lander på den harde bakken, men jeg rekker ikke å føle noe før alt blir svart.