Fake

77: Hvorfor?

Smerten er for overveldende. Jeg slutter ikke å løpe. Det føles ut som om at hjertet mitt bokstavelig talt kommer til å knuse. «Jeg klarer ikke dette.» Sier jeg gråtende mens jeg løper. Jeg tørker bort tårene mens jeg prøver å finne nøklene. Mamma og pappa er ikke hjemme derfor må jeg låse. Jeg sliter med å finne fram nøkkelen på grunn av at jeg skjelver så mye. Beina mine skjelver også. Til og med tennene mine skjelver. Jeg starter å hyperventilere. Hvorfor? Hvorfor ville Liam kysset henne. Liksom Jessica Key er jo en super populær kjendis, men jeg trodde at jeg betydde mer en det. Jeg blir så frustrert på grunn av at jeg ikke greier å finne nøkkelen at jeg hiver den ned på bakken. «Jævla dritt nøkkel!» Skriker jeg ut av frustrasjon. Jeg lener meg på døra og faller sakte ned på bakken. Jeg legger meg i fosterstilling og driter i om folk kanskje kan komme forbi og lure på hva i helvete jeg driver med. «Dette kan ikke være sant... Dette kan ikke være sant.» Sier jeg til meg selv men gråter enda mer når jeg innser at det er jo sant! Jeg så det søren meg selv jo! Jeg starter å hyperventilere igjen. Det føles nesten ut som om at smerten gjør fysisk vondt. Det gjør vondt i brystet mitt. Det er sikkert en forklaring på alt dette. Det må være noe. Men tenk om det ikke er det! Hvordan kunne han gjøre noe sånt?! Uten å tenke på det skriker jeg ut så høyt at sikkert hele byen kan høre det også slår jeg siden av knyttneven min så hardt ned i bakken som jeg kan. All frustrasjon går inn i det slaget. Jeg kan kjenne at jeg starter å blø. Akkurat nå blåser jeg i det. Jeg fortsetter å bare ligge der og gråte. Jeg kan høre motoren til en bil kjøre inn i oppkjørselen. Jeg løfter hodet mitt og ser bilen til Liam.

I full panikk tar jeg med meg nøklene i den hånda jeg ikke blør i og reiseregninger opp. Jeg ser kjapt ned bare for å se hvor mye jeg blør. Det er en del. Det drypper og jeg tror jeg burde dra på legevakta etterpå... Jeg legger hånda bak ryggen slik at Liam ikke skal se det. Jeg tørker raskt bort tårene mine. Han kommer løpene ut av bilen. Han som kysset en annen jente. Han jeg trodde elsket meg. «Line!» Han løper mot meg og stopper opp rett foran meg. Jeg ser inn i øynene hans. Det ser ut som om at han har grått han også. Mye. Jeg har så lyst til å klemme han. Kysse han. Hva som helt. Bare være med han. Jeg prøver å holde gråten inne. «Line... La meg forklare.» Han putter hendene sine på kinnene mine. «Forlate hvordan du kysset en annen jente?!» Roper jeg og stater å grine igjen. Øynene hans blir blanke. «Ja, men-» Sa han nettop ja?! Jeg.. Jeg... Hva... hvorfor? Jeg slipper nøklene og dytter han bort med begge hendende mine. Jeg biter tennene sammen av hvor vondt det gjorde for hånda jeg blør på. «Line.» Han ser ned på t-skjorta si og innser at han har masse blod på den. «Line!» Han drar hånda mi fram. Berøringen hans får beina mine til å skjelve, men ikke på den gode måten denne gangen. «Hva har du gjort?!» Forbanna drar jeg hånda mi ut av hans. «Ingenting! Jeg betyr ikke noe for deg lenger uansett! Så jeg skjønner ikke hvorfor du bryr deg heller!» Jeg drar opp nøklene mine og finner heldigvis den nøkkelen jeg trenger. Jeg låser opp og lukker opp med den blodige hånden. «Hade Liam.» Sier jeg med stemmen overtatt av gråt. «Men Line!» Hører jeg han gråtende svare tilbake. Jeg går inn, lukker døra foran ansiktet hans og låser.

Jeg kollapser ned på bakken og starter å hylgrine. Han svarte ja! Hvordan kunne han gjøre dette mot meg?! Etter å ha ligget der i et kvarter eller noe føles det nesten ut som om at jeg ikke har mer tårer igjen. Nå bare ligger jeg her. Jeg og mitt knuste hjerte. Det banker på døra. «Gå vekk Liam!» Roper jeg. «Dette er ikke Liam. Dette er doktor Dal.» Jeg tørker bort tårene og reiser meg kjapt opp. Jeg låser opp døren og en høy skallet mann med frakk fanger synet mitt. Han ser ut som om at han er sånn 50 år eller noe. «Jeg vil gjerne skjekke armen din. I følge herr Collins trengs den å sjekkes. Selvfølgelig Liam. «Jeg trenger ikke hjelpen til Liam.» Svarer jeg surt og skal til å lukke døra. «Men.» Sier legen og får meg til å vente. «Du trenger min hjelp.» Jeg sukker og lukker opp døra. «Ok.» Vi tar av oss skoene så følger jeg han til stua. «Du burde kanskje finne er håndkle slik at det ikke drypper over alt.» Jeg nikker og går inn på badet. Jeg tar opp et lite håndkle og setter meg ned i sofaen med han. Jeg legger håndkle på bordet mitt også setter jeg armen over det. «Så. Hva skjedde.» Jeg kan ikke akkurat si: Jo du skjønner jeg ble så frustrert at jeg slo hånden min hardt ned i bakken. Det høres bare teit ut. «Jeg falt.» Jeg unngår øyekontakt mens jeg sier det. «Er du sikker på det?» Jeg snur meg mot han. «Hva mener du?» «Ut ifra det jeg så ute ved inngangen så det ut som om at du med vilje slo hånden ned i bakken.» Jeg svarer surt og i full ironi: «Hva er du? Etterforsker?» Han ser ikke ut til å bli sur for at jeg er så slem mot han. «Nei. Men vi har fått inn mange som har gjort det. Mange fler enn du tror.» «Ok da.» svarer jeg fort. Jeg vil egentlig bare ha han ut av huset mitt så fort så mulig. Han lener seg mot hånden min for å se nærmere på det. «Det er heldigvis ikke så ille at vi trenger å sy.» Han lukker opp den lille kofferten han hadde med seg. «Vi trenger egentlig bare litt bandasje over det.» Han drar fram en rull med bandasje og starter å surre det rundt armen min. Når han er ferdig setter han det fast med en sånn klype. «Sånn. Også er det viktig at du tar det rolig med armen og ikke tar av den bandasjen på hvertfall to uker.» «Ok.» Svarer jeg kort. Jeg følger han bort til døra. «Takk for hjelpen.» Sier jeg. «Vær så god. Husk å ta det rolig med armen da.» «Ja, det skal jeg.» Han går ut også er det bare meg igjen. Helt alene. Jeg løper opp på rommet mitt der jeg kollapser på senga.