Fake

72: Snart Halloween

Skoleklokka ringer endelig. Jeg smeller fort sammen bøkene og kommer meg ut derfra. Jeg setter bøkene i skapet mitt og jeg kan se at mange folk starter å nærme seg meg. Jeg slenger bøkene inn i skapet og løper til kantina. Noen av guttene sitter på bordet allerede, men ingen av jentene unntatt Rikke har kommet. Kai og Adam sitter ved siden av hverandre.

Jeg pirker Kai på skulderen slik at han snur seg mot meg. «Hva vil d-» Han stoppe opp når han ser at det er meg. Ansiktet hans mykner og han sier: «Åja sorry, det er bare det at folk har drevet og spurt meg om de kan være med meg i hele dag og jeg trodde at du var en av dem.» Jeg sukker. «Ja, de har spurt meg også... Det var derfor jeg lurte på om jeg kunne sitte mellom deg og Adam? Ikke vondt ment men dere er litt skumle, og kanskje de blir redde og ikke tørr å komme å spørre meg.» Adam snur seg mot meg med et smil klistret på ansiktet sitt. «Ikke vondt ment? Jeg elsker når folk sier at jeg er skummel. Vær så god.» Han flytter seg litt og gjør nok plass til at jeg kan sitte mellom dem. Jeg setter meg ned og før jeg vet ordet av det har Charlotte og de kommet.

«Så. Nå er det snart Halloween folkens!» Omtrent roper Charlotte. Gleden hennes smitter over på meg. «Jeg tenkte-» Hun plasserer en hånd på bordet. «At vi alle kan kle oss ut i noe sammen. Liksom, et gruppe kostyme eller no.» Fredrik rynker brynene. «Gruppe kostyme?» Charlotte drar opp en liten søt bok fra sekken sin. «Ja, gruppe kostyme. Ok, så, jeg har noen ideer. Jeg tenkte...» Hun blar litt om i den lille boka si. Jeg ser bort på Fredrik. Han ser på henne med et lite søtt smil og et uerstattelig blikk. Herregud. Alle fortjener en gutt som ser på deg slik. «Scooby doo?» Hele gjengen starter å le. «Hva?» Spør hun. Kai prøver å snakke gjennom latterkrampen. «Sco-scooby doo?» Hun himler med øynene. «Ok, tydeligvis ikke scooby doo. Hva med... High School Musical?» Adam ler. «Ikke faen at jeg skal spille i noe High School Musical dritt.» Linda sukker. «Kom igjen da Adam.» «Nei. Det skjer ikke ass.» Linda skal til å si noe men blir avbrutt av Charlotte. «Ok, hva med Grease? Kom igjen folkens.» Jeg smiler. «Jeg er med.» Jentene sier deg enig med meg. Jeg hører mumling fra noen av guttene. «Ok...» «Men!» Sier jeg. Alle ender blikket sitt mot meg. «Jeg blir kun med hvis Charlotte og Fredrik er Danny og Sandy.» Jentene lager "uuuu" lyder. Fredrik ler. «Hæ?» Spør han leende. «Du hørte hva hun sa. Du og Charlotte, Danny og Sandy.» Svarer Kai. Charlotte rødmer som bare det. «Ok.» Svarer Fredrik. «Ok?» Spør jeg. «Kun hvis det går fint for Charlotte.» Svarer han. Vi ser mot Charlotte. Hun spiller kul men jeg som har kjent henne så lenge vet når hun er nervøs og ikke. «Ja, det går fint for meg det.» «Men vent, vent, vent, er det ikke meninga at man skal være skummel på Halloween?» Spør Bella. Jeg svarer: «Vi kan være døde grease folk?» Alle svarer ja. «Døde grease folk blir det!» Sier Charlotte glisende, krysser av noe i boka si og legger boka ned i sekken igjen.

«Så hvordan gikk dagen din?» Spør Liam og legger en hånd på min. Jeg sukker og ser meg rundt. Sykehus er så... hva skal jeg si? Triste. Det liksom skjer ingenting her. «Vel... Folk var litt masende. På grunn av, vel...» Jeg nikker mot han. «Sykehus-greia?» Jeg sukker. «Nei... Litt mer kjendis-greia.» Han nikker forståelsesfullt. «Ja.. Erik advarte meg mot at folk kom til å bli...Påtrengende. Vi må bare ignorere dem og til slutt blir det bedre. Noe annet?» Jeg ser meg rundt og kommer plutselig på- «Grease!» Han rynker brynene. «Grease?» «Vel, det er det vi kommer til å være på Halloween. Hele gjengen har blitt enige om at vi skal være døde versjoner av grease folka. Liam hever brynene. «Så gøy.» Jeg smiler. «Og gjett hvem som skal være ..... og .....» Han rynker brynene. «Hvem?» «Charlotte og Fredrik!» Han ler. «Det er ikke morsomt Liam det er søtt!» Han smiler. «Det er ikke det jeg ler av. Jeg ler av deg som blir så gira på deres vegne. Du er drit søt.» Varmen tar over ansiktet mitt. «Kom hit.» Sier han og strekker ut armene. Jeg setter meg ned på kne og lener overkroppen min på magen hans. Han slipper ut et stønn og jeg skjønner at han syntes at det gjør vondt. Jeg reiser meg kjapt opp. «Det går fint. Bare sett hodet ditt litt lenger opp.» Jeg flytter meg litt også legger meg ned på han igjen. «Der ja.» Mumler han. Han starter å dra fingrene sine sakte gjennom håret mitt. Vi ligger der i noe som føles ut som en evighet. En god evighet. Han puster tungt ut. «Å som jeg elsker deg.» Det føles ut som om at tusen sommerfugler blir sluppet fri inni magen min. Jeg smiler. «Jeg elsker deg også, Liam.»