Fake

30: Mareritt

«Forresten» sier jeg til mamma. Hun snur seg igjen. Jeg forklarer det med at foreldrene skulle komme på skolen. «Åja.. når er dette?» Jeg nøler. «Vent fem sekunder» sier jeg kjapt før jeg løper bort til sekken min og snapper arket ut. Mamma leser den. «Mm-hm» mumler hun for seg selv. Pappa kommer og leser arket med henne. Han skakker litt på hodet for å se arket bedre. Etter litt nikker mamma. «Ja..» mumler hun for seg selv før hun ser opp mot pappa. «Kan du gjøre dette?» Han trekker på skuldrene «ja, jeg kan godt gjøre det, ja» sier han mens han ser konsentrert på arket. Hun gir han arket, og han skriver under. «Vær så god.» Sier han og rekker meg arket.

Mens mamma og pappa ordner til i morgen bestemmer jeg meg for å gjøre noe jeg ikke pleier å gjøre til vanlig. Jeg tar med meg arket og bestemmer meg for å gå ut i hagen. Jeg har ikke vært her på sånn ca ett år, og jeg vet det høres skikkelig teit ut, men jeg har liksom ikke.. hva skal jeg si? Trengt noe her. Jeg har alltid vært opptatt eller ikke orket. Det er jo ikke noe her ute jeg liksom kan gjøre. Jeg ser meg rundt. Minner suser rundt i hodet mitt. Vi har bodd her så lenge jeg har levd, så denne hagen er liksom hvor det meste av barndommen min har foregått. Hagen vår er en stor åpen plass med ett huskestativ, en sandkasse og en ganske søt krakk. Jeg setter meg på krakken, og starter å lese:

'Kjære elev og foresatt

Vi har planlagt at dagen etter påskeferien (tirsdag 3.mars) vil vi at alle elevene skal ha med seg en forelder som kan fortelle litt om jobben sin, og hvordan arbeidslivet er.

Vi kommer til å ha dette på grunn av at vi vil gjerne at elevene våre skal få vite litt hvordan leveforholdene er i voksenlivet. Dette foregår i alles samfunnsfags time. Vi håper at eleven kan vise forelderen sin til samf. rommet.

Vi forstår fullt hvis det er noen som ikke kan komme. Hvis noen ikke kan komme, eller noen har spørsmål vennligst send mail til kontaktlærer.'

Tanken på at det er påskeferie etter i morgen fyller en slags glede i meg. Jeg legger vekk arket og ser opp mot himmelen. Det er en vakker blå himmel, utsmykket av noen majestetiske hvite skyer. Den minner meg om barndommen min, da jeg pleide å ligge i gresset og se opp på himmelen. Når jeg sitter her får jeg tid til å tenke.

Hvem er egentlig moren til Liam? Kommer han i morgen? Hvordan ble han så fort syk? Hvem tar han med seg på den dagen? Er faren så ille?

Jeg puster ut på en måte som ligner litt på et host når jeg innser hvor komisk det er at alt jeg lurer på handler om Liam.

Jeg kjenner det vibrerer i baklomma.

'Når var bursdagen i morgen igjen?'
Liam. En varme sprer seg om i kroppen min som ett lite virus.

'Kl 5' svarer jeg kort.

'Ok;)' svarer han kort tilbake.

'Kommer du?' Spør jeg, og jeg kan bokstavelig talt føle at han smiler til meg gjennom telefonen. 'Ville ikke gått glipp av det.'
................
«Mamma! Line vil ikke la meg bruke badet!» Hører jeg Lukas roper på andre siden av døra. «La meg gjøre meg ferdig på do!» Roper jeg frustrert tilbake. Jeg kan høre mamma si: «Lukas, vent til hun er ferdig på do.» Så hører jeg Lukas rope til meg igjen: «Mamma sa at du skulle gå ut!» Hva?! Hun sa ikke det! Hun sa det motsatte! Jeg gjør meg ferdig, og når jeg går ut får jeg øyekontakt med han og sier sint «løgner!» Han rekker tunge mot meg. Med tunge, sinte trinn går jeg inn på rommet mitt.

Jeg våkner opp i sengen skrikende. Mamma braser inn på rommet mitt. «Line! Går det bra?» Jeg er andpusten og redd. Jeg hadde ett sånt mareritt om at noen var ute etter meg og familien min. De drepte mamma, pappa og Lukas rett foran øynene mine. Ansiktet mitt er stivt (noe som er ett tegn på at jeg har grått). Jeg klemmer nesten livet ut av mamma. Har du noen gang hatt en slik drøm og bare vært drit takknemlig for at de lever? Vel jeg opplever det nå. Jeg gråter litt til. Mamma holder meg inntil brystet sitt og sier rolig «hysj... hysj... det kommer til å gå bra jenta mi.» Hun dytter meg forsiktig bakover slik at vi får øyekontakt. «Mareritt?» Spør hun med bekymrede øyne. Jeg nikker. Hun drar meg til seg igjen. Jeg roer meg ned, og mamma sier «vel, jeg må få litt søvn... Går det greit om jeg går?» Jeg nikker mot henne. Litt etter mamma har gått banker det på vinduet mitt. Jeg kjenner redselen bygge seg opp i meg. Den mørke natten skjuler hva nå enn som står utenfor med sin mørke kappe. Jeg går forsiktig mot vinduet og ser... Liam?

Jeg lukker opp vinduet «Liam?» Han peker mot vinduet som tegn på at jeg skal lukke opp. Noe jeg gjør. Han hopper inn. Han går kledd i kun joggebukse (igjen). Håret hans er rufsete. «Hva gjør du her? Og hvordan i helvete kom du deg hit på taket? Dette er jo andre etasje.» Spør jeg forvirret. Han ser på meg med halvveis bekymrede øyer «Du skrek. Jeg hørte det helt bort til meg. Jeg sendte deg melding, men du svarte ikke. Så.. jeg tok ekstra stigen dere har ved trappa til inngangen, og gikk opp.» Jeg starter å bli bekymret. Skrek jeg så høyt? Vekket jeg fler? «Å nei.. jeg har sikkert vekket mange andre.» Blikket hans blekner litt. «Nei.. vi bor jo veldig nære.. pluss..» Han ser seg rundt og later som om at han ikke bryr seg, noe jeg vet han gjør. «Jeg var liksom allerede våken.» Han lar det henge litt i luften før han fortsetter: «Pappa.»