Bok 1 og 2: Den Siste Kaos Magikeren

Kapittel 56: Avhør

Michelle satt i et lite rom uten noen vinduer. Bare en enslig dør. Rommet inneholdt bare et lite bord med to stoler. En på hver sin side av bordet. Hun satt med rett rygg og hevet hodet og med armene i krys over brystet. De svarte jeansene hun hadde på seg var skittene og det samme var den svarte hettejakken hun hadde på seg. Alle som hadde løpt igjennom skogen var det. Og ingen av lederne hadde fått noe mat eller drikke, heller ingen søvn på over 24 timer. Michelle satt tålmodig og ventet på å bli avhørt. Hun hadde ikke tenkt til å si alt som hadde skjedd, bare at de hadde blitt angrepet og så rømt. Ikke mer enn det. De hun stolte minst på i verden var regjeringen. Skyggekrigerne også selvfølgelig, men hun likte seg ikke i nærheten av regjerings folk.

Etter å ha ventet i kanskje en halv time åpnet døren sen og en mann i grønn dress kom inn. Da han satte seg ovenfor Michelle så hun at det var den samme mannen som hadde snakket da Steel fikk den svarte lille kofferten og kommet seg unna med resten av skyggekrigerne. Han la en filmappe på bordet og åpnet den. Han tok fram en penn og gjorde seg klar til å skrive 《Michelle De Angelo.》sa han og skrev noe på en skriveblokk. 《Fortell meg hva som skjedde da skyggekrigerne kom til leiren og tok over.》 Michelle rørte seg ikke. Hun svarte kort og enkelt 《Alle de andre har vel fortalt hva som skjedde. Så trenger jeh å fortelle det?》 Mannen så på henne og sa《Vi må høre fra alle hva de opplevde. Dessuten har vi fått høre at du opplevde ting, hvordan skal vi si det, litt annerledes.》 Michelle nølte ikke. Hun svarte med engang så hun ikke skulle bli stilt så mange spørsmål.《Det var bare at jeg kom meg unna da de kom og så ble jeg tatt da jeg hjalp Gustavo litt senere. Da jeg ble tatt ble jeg ført til alle de andre i spisesalen og så rømte vi da det ble natt sammen inn i skogen.》 Mannen noterte det ned.《Var det alt?》 Spurte han. Michelle nikket og sa《Ja.》 Han så på henne et øyeblikk før han sa《Du kan gå nå.》 Michelle reiste seg og gikk ut.

Ute på gangen møtte hun Camilla og Markus.《Skulle tro vi er mistenkte. De snakket til meg som om jeg var en kriminell.》 Sa Markus og så surt på døren han hadde kommet ut av. Camilla nikket og sa《Da er vi faktisk enige om noe.》 Michelle så på dem og spurte lavt.《Dere sa vel ikke noe til dem om meg.》 Camilla ristet på hodet og sa.《Nei, jeg sa ingenting.》《Ikke jeg heller.》sa Markus. Michelle pustet lettet ut《Takk.》 Sa hun. De gikk sammen ut av hus 1 som var der de hadde blitt avhørt og videre til hus 2 for å få seg litt mat.

Da de kom inn i spisesalen satt alle de andre deltakerne og lederne der. Det var ingen som sa noe. Alle så bare trøtte ut og slitne. Michelle satte seg med Camilla og Markus og begynte å spise. Hun kjente at hun var ganske sulten så hun spiste en god del. Men hun var ikke den eneste som var veldig sulten. Det tok ikke lang tid før all maten som hadde blitt servert var spist opp. Da alle var ferdige med å spise kom noen menn fra regjeringen inn. Alle så på dem helt muse stille. Mannen som hadde avhørt Michelle gikk frem. 《Dere har sikkert alle fått et lite sjokk av hva som har skjedd, men det vil gå over.》sa han og så på alle deltakerne《Dere vil alle bli hentet av dered foreldre snart, så nå kan dere gå til hyttene deres og pakke. Men dere har ikke lov til å fortelle noen om hva som har skjedd her. Forstår?》 Alle nikket forsiktig. Regjerings folkene gikk ut og deltakere begynte å reise seg.

Etter å ha tatt med sakene sine ut fra hus 3 måtte hun si farvel til Markus og Camilla.《Kanskje vi ses neste år.》sa Markus og smilte. Camilla nikket og sa《Jeg skal overtale foreldrene mine til å la meg komme hit neste år også.》《Da ses vi vel neste år.》 Sa Michelle og smilte. Camilla ga henne en klem.《Hade.》sa hun. 《Hade.》sa Michelle tilbake. Markus ga Michelle en klem.《Ta vare på deg selv.》 Michelle nikket.《Det skal jeg.》svarte hun og grep sakene sine. Hun snudde seg og vinket en siste gang《Hade.》sa hun og gikk mot parkeringsplassen.

Michelle la sakene sine i bilen til en veldig redd og bekymret Solveig. Hun gikk bort til Solveig som stod ved siden av bilen og så utover leiren etter Emma, Teresa, Max, Spencer, Erik og Magnus. Hun så litt roligere ut da hun finn øye på Teresa, Erik og Magnus komme mot dem. Da de kom fram ga Solveig alle tre en klem.《Jeg er så glad dere har det bra.》sa hun og så på dem. 《Det går bra.》sa Erik.《Ting gikk bra til slutt.》sa Teresa og satte seg i bilen. Et parr minutter senere kom Max og Spencer. De hadde det helt topp. De hadde syntes at det som hadde skjedd var døds kult.《Det er ikke morsomt.》sa Solveig alvorlig.《Dere kunne ha dødd.》 Max og Spencer bare gliste og satte seg i bilen. Michelle måtte smile for seg selv. Tvillingene var noe for seg selv. Michelle lente seg til bilen og så etter Emma. Hun hadde ikke sett henne på en stundt og hun håpet på at det gikk bra med henne.《Hvor er hun?》sa Solveig lavt til seg selv mens hun speidet etter Emma. Michelle smilte og sa《Du bruker tiden godt Emma.》 Emma hadde akkurat kommet bort til Michelle og satt fra seg sakene i bilen.《Hvordan klarer du å vite hvem det er som er i nærheten av deg?》spurte Emma og prøvde å komme seg vekk fra en veldig urolig Solveig. Michelle trakk på skulderne.《Jeg aner rett å slett ikke.》 De fikk ikke pratet lenge før Solveig jaget dem inn i bilen.《Kom igjen.》 Sa hun 《Jeg vil bort herifra så fort så mulig.》 Emma satte seg i baksetet på bilen mens Michelle satte seg foran med Solveig.

Da de kjørte ut fra parkeringsplassen og igjennom en stor tre portal så de at på hver side av veien var det noen parkerte biler og mange folk som jobbet enten med media, avis eller noe liknende. De prøvde å komme seg inn men ble stoppet av regjerings folk. Michelle pustet lettet ut. Hun slapp ihvertfall å bli i stilt masse spørsmål som hun ikke kunne svare på. Noen av dem prøvde å stoppe bilen, men Solveig bare kjørte videre. Noen av regjerings folkene holdt dem unna veien så Solveig kunne kjøre videre. Michelle sank sammen i setet så ingen kunne se henne. Det siste hun trengte var å bli stilt masse spørsmål om hvem hun var og om livet hennes. Hun viste godt at det var mange som fortsatt jobbet med å finne ut mer om livet til Leonardo De Angelo. Hun viste at de ville til slutt finne ut at hun levde, men hun prøvde å holde det skjult så lenge det varte. Selv om hun ville gjerne at verden skulle vite mer om livet til faren hennes, fortalte hun ingenting til noen.

Da de kom tilbake til barnehjemmet sendte Solveig alle sammen til rommene sine. Michelle la fra seg sakene sine ved siden av senga og satt litt på mobilen. Hun så opp mot døra til rommet sitt da det ringte på. Litt senere banket det på og Solveig kom inn.《Michelle du har besøk.》sa Solveig og så ut som om hun hadde sett et spøkelse. Michelle reiste seg og gikk ned mens hun tenkte på hvem som hadde kommet. Da hun kom til gangen og bort til døra var det like før hun skyggeteleporterte ut og vekk. I døra stod to menn i dress. En i rød og en i blå. Michelle skjønte med en gang at de var fra regjeringen.《Michelle De Angelo.》sa mannen i blå dress. Michelle nikket forsiktig og svarte《Ja.》《Kan du bli med oss. Det er noen som ønsker å snakke med deg.》 Michelle ville si NEI! og smelle døra igjen men hun ville vite hvem som var så ivrig til å snakke med henne.《Greit.》sa hun kort og kaldt og grep den sorte skinnjakka si som hang på en knagg ved siden av døra. Hun tok den på seg og fulgte etter mannen i rød dress mens mannen i blå dress gikk bak henne som om han passet på at hun ikke stakk av. De gikk bort til en stor grå bil og mannen i rød dress åpnet døra til baksetet og ga tegn til Michelle at hun skulle sette seg inn. Etter Michelle hadde satt seg inn og mennene fra regjeringen hadde satt seg foran låste bilen seg. Michelle himlet med øynene. En låst bil kunnr ikke stoppe henne hvis hun ville stikke av. Bilen satte seg i bevegelse og begynte å kjøre.

De hadde kjørt i en halvtime, men det var fortsatt døds stille i bilen. Michelle satt stille i baksetet med armene i krys og ventet på at de skulle komme frem som hun ikke ante hvor var. De kjørte igjennom byen og inn igjennom en høy jern port foran en høy hvit steinbygning med mange vinduer. Da bilen hadde kjørt igjennom ble jern porten stengt. Michelle så igjennom vinduet på bilen alle vaktene som var der. På den andre siden av porten stod en klynge med folk som enten holdt et kamera, en skriveblokk eller en mobil. Da bilen stoppet og noen åpnet bildøra til Michelle klatret Michelle ut av bilen og la merke til hvor hun var. Hun stod foran en bygning hun aldri ville dra uten en veldig god grunn. Hun stof foran inngangen til regjeringens hovedkvarter.