Bok 1 og 2: Den Siste Kaos Magikeren

Kapittel 55: Flykte

Michelle tok av seg lenkene veldig forsiktig uten å lage en lyd. Der var mørkt ute men lys var på, så Michelle smilte for seg selv mens hun masserte håndleddene sine. Hun så seg rundt. 20 skyggekrigere stod rundt i rommet, men på bevegelsene å dømme skjønte Michelle at alle var trøtte. Klokken var jo litt over et om natta så det var noen av deltakerne som sov, men de fleste var våkne. De var som regel for redd til å lukke øynene. De satt og var helt våkne. Michelle var ikke trøtt. Hun var klar. Klar til å få alle deltakerne og lederne i sikkerhet. Hun så bort på nødutgangen. Det var en skyggekriger som stod der. Og Michelle kunne se igjennom vinduene at det ikke var noen skyggekrigere som var ute. Hun la håndflatene på gulvet og konsentrerte seg.《Hva gjør du?》hvisket Camilla. Michelle lukket øynene og sa《Jeg skal få oss ut herie. Det er det jeg gjør.》 Hun åpnet øynene og skygger kom ut fra hendene hennes. En skygge til en skyggekriger. Skyggene smøg seg bort til skyggekrigerne og stoppet under dem. Skyggene ble til mørke sirkler under skyggekrigerne og så, alle skyggekrigerne, ble stående helt stille. De ble som statuer. Michelle reiste seg forsiktig og gikk bort til den nærmeste krigeren. Hun viftet med hånden foran ansiktet hans men ingenting skjedde. Hun snudde seg og gikk bort til nødutgangen. Hun åpnet den og kikket forsiktig ut. Etter at hun så at kysten var klar så hun på alle deltakerne og lederne. Alle så på henne.《Når jeg sier ifra så løper dere til skogen.》sa Michelle. Alle reireiste seg og gjorde seg klar.《Vi løper i grupper på ti.》Hun plukket ut ti stykker og så på Markus. 《Markus du løper med dem
Så venter du i skogkanten og passer på at alle kommer seg trygt dit.》Markus nikker og gikk ut døra og begynte å løpe med den første gruppen.

Da nesten alle hadde løpt var det bare Michelle og fire deltakere igjen. Michelle kikket ut døra om mot skogkanten hvor Markus stod. Han så seg rundt før han så på Michelle og nikket. 《Løp.》 Sa Michelle til de som var igjen. Da de var trygt over teleporterte hun seg selv bort til Markus.《Da er alle trygt over.》sa Michelle og så inn i skogen. Alle deltakerne og lederne stod gjemt inne i skogen.《Hva nå?》spurte Markus. Michelle så på han og sa《Vi går innover i skogen og holder oss gjemt. De sa noe om at regjeringen hadde 24 timer til å gi dem noe. Det er ca 16 timer til, så venter til det. Hvis det ikke skjer noen så finner vi veien og kommer oss til den nærmeste byen.》 Markus så på alle de redde deltakerne.《Da må vi gå et stykke inn i skogen og finne og lage et godt gjemmested.》 Michelle nikket og begynte å gå innover i skogen.

Michelle satt høyt oppe i et tre og så på leiren. Etter at hun hadde fulgt alle deltakerne og lederne et stykke inn i skogen hadde hun hjulpet dem å lage et sikkert gjemmested. Hun hadde kastet en formel på stedet så ingen kunne finne det. Da alle var trygge hadde hun dratt tilbake til skogkanten og fulgt med på leiren. Sola hadde stått opp og klokka var rundt 12. Michelle så skyggekrigere løpe rundt i leiren og en veldig sint general Luke Steel kjefte på alle skyggekrigerne som hadde holdt vakt natten før. Michelle så at han holdt lenkene som hun hadde brukt tidligere i hånda. Hun satt gjemt bak grenene på treet og fulgt med på hva som skjedde. Flere ganger gikk skyggekrigere inn i skogen for å lete, men de kom alltid tomhendt ut. Hun hadde brukt en skjold formel på seg selv, så de kunne ikke finne henne heller. Hun måtte fortsatt vente ca 5 timer på at regjeringen skulle gjøre noe, så for å få tiden til å gå sang hun lavt på en sang hun husket fra barndommen sin. En sang faren hennes sang til henne da hun var liten.《Kres mihona knates drovtes tu licie bresi reles hef. Tries midie ynt tu fresmie jelsta drovt. Sul fos mostre bufta lumne, elmo pal mihonas kay. Tas knates gaster presi dres lis, hudro rofyne veste gorse.

Khosta knates gelis gle. Kei lokneit tu gelis dramne. Sul val kodul stelies strevi shua tu mihona uf pal jones tesul. Serlies dune zuleul lis sred sul dune prismules. Tas knates ynt uf lis zu oldres tas.

Sul val kret li nurul lejie hon zu fule uf hestri. Helme rusti sul knates tu mostre vril tas. Fril lisme knateres vreie hon rile hut tel rele. Tu rusti sul bistur ste val sul bufta trysme dres. Sul stel mostre rusti tel knates sie knater veste fiende.》 Sangen var på det urgamle språket, men hvis man oversatte det ble det:
Når mørket er framme og solen har gått ned. Står månen opp og stjernene titter frem. Du vil aldri være alene, selv den mørkeste natt. Det er alltid noen med deg, enten menneske eller dyr.

Kaos er ditt liv. Din sjel og ditt hjerte. Du må holde balansen mellom lyset og mørket til den siste slutt. Ingen skal fortelle deg hva du skal gjøre. Det er opp til deg å bestemme det.

Du må ta de riktige valgene for å få til ting. Husk hvem du er og aldri glem det. Hold dine venner nærmere for hver dag som går. Og hvem du stoler på må du være forsiktig med. Du vet aldri hvem som er en venn eller fiende.

Det var en sang som ikke ga så mye mening synes Michelle, men hun hadde på følelsen at faren hennes sang den til henne for å lære henne noen få veldig viktige ting.

Michelle ble glad da klokken endelig ble fem og ting begynte å skje. 7 store grå biler kjørte inn i leiren og stoppet ca 15 meter unna Steel og noen andre skyggekrigere. Ut fra bilene kom menn i dresser i forskjellige farger. Enten rød, blå, gul, brun, orange eller grønn. Tre menn gikk litt frem. En i rød dress, en i grønn og en i blå. Mannen i blå dress holdt en liten svart koffert i den ene hånden.《Kaosmagi - Lydsterk.》hvisket Michelle og lyttet. Hun kunne høre flere lave stemmer, men konsentrerte seg om samtalen mellom de tre mennene og Steel.《Vi har det dere vil ha. Gi oss alle gisslene så får dere det.》sa mannen i grønt. Steel svarte med avsky i stemmen.《Når vi har fått det vi vil ha så skal vi fortelle dere hvor de er.》 Mannen i den grønne dressen nikket kort til mannen i den blå dressen som gikk frem og satte den lille svarte kofferten i mellom dem og Steel. Da mannen i den blå dressen var tilbake på plassen sin gikk en skyggekriger frem og hentet kofferten og ga den til Steel.Michelle himlet med øynene. Utrolig hvor dumme folk kan være.《Dere har det dere vil ha, så slipp alle gisslene fri.》sa mannen i grønn dress. Steel smilte ondskapsfult og sa 《Da får dere finne dem først. Takk for gaven!》 Så sank Steel og alle de andre skyggekrigerne raskt ned i jorda og forsvant. Akkurat samtidig hadde mennene fra regjeringen prøvd å stoppe Steel og skyggekrigerne, men de var for sene. Michelle ristet på hodet og bannet på det urgamle språket. Hun ville hjulpet til med å stoppe dem hvis de ikke hadde vært så mange. Steel hadde noe som han egentlig ikke burde ha. Takk til regjeringen. Da mennene fra regjeringen begynte å lete igjennom leiren etter Michelle og alle de andre deltakerne og lederne dro hun tilbake til gjemmestedet for å si at de kunne dra tilbake til leiren.

Da de kom til skogkanten gikk Michelle bakerst for å la være å bli sett av mennene fra regjeringen. Da de kum ut fra skogen ble de møtt av dem og alle lederne ble tatt umiddelbart med bort for å bli avhørt, mens alle deltakerne fikk mat og drikke og fikk gå til hyttene sine for å få seg litt søvn. Michelle skulle ønske at hun kunne bli usynlig så hun slapp å bli avhørt, men det klarte hun ikke. Hun hadde så uflaks. Hun hadde stått med Markus og Camilla og to menn fra regjeringen hadde sett AL båndene på armene dems, som Michelle hadde glemt å ta av, og derfor hadde de blitt tatt med til avhør sammen med de andre lederne.