Bok 1 og 2: Den Siste Kaos Magikeren

Kapittel 63: Igjennom tåken

Michelle landet Safira ved foten til Tåkefjellet den 10.august. Michelle så opp på det høye fjellet. Hun kunne føle noe der oppe som ville at hun skulle finne det.《Takk Safira.》sa hun og så opp på den svarte dragen hennes.《Ingen årsak.》svarte Safira og forsvant i svart røyk. Michelle hadde landet Safira litt unna en vei som var full av mennesker. Hun slang en svart liten bagg som inneholdt litt mat, drikke, klær og annet nødvendig utstyr over skulderen og gikk ned til veien mot Tåkefjellet. Da hun kom til en vei som ledet bort til skogkanten på fjellet stoppet hun og så seg rundt. Det var mange folk der fra turister til forskere til skattejegere. Hun så at veien som gikk til helt bort til der fjellet begynte å gå opp stoppet ved skogkanten. Det var ikke noen vei som gikk videre i skogen på fjellet. Hun så seg rundt for å skjekke at ingen så henne og latet som om hun var med en gruppe ungdommer som skulle bort til skogkanten og se. Da hun kom til skogen snek hun seg inn og sank sammen med skyggene. Hun løp så stille hun kunne oppover fjellet, som var egentlig muse stille, og videre oppover uten å vite hvor hun skal. Men hun viste det var riktig vei. Hun kunne føle det.

Da hun var nærme toppen stoppet hun. Hun kunne føle at hun var nærme. Rundt henne var det tykk tåke og hun kunne høre noe stort og tungt komme mot henne. Hun stod helt stille og kunne høre det komme nærmere. Etter noen minutter skjønte hun at det ikke var en men fem av hva nå enn det var. Rundt henne i tåken kunne hun se fire par gule øyne og foran henne et par røde glødende øyne som stirret Michelle rett inn i øynene. Hun skjønte at dette var et vesen som ikke ville nøle med å drepe henne. Hun stod helt stille og viste ikke noe tegn til fryk. Vesenet kom nærmere til det stod ca fem meter unna Michelle. Da så Michelle at det var en ulv som stod foran henne og fire andre rundt henne. Den med de rød øynene var helt svart mens de fire andre var grå og hvit. Noe ved Michelle sa at hun hadde sett de røde øynene før. 《Vargal?》spurte Michelle og så ulven i øynene. Ulven stoppet å knurre og løftet hodet og så på Michelle. Den la hodet litt på skakke. 《Er det deg?》spurte Michelle og satte seg på huk. Ulven spurtet frem og hoppet på Michelle. Den begynte å slikke henne i ansiktet og bjeffet glad. Michelle klødde Vargal bak øret og sa《Jeg har ikke sett deg på ti år. Sist jeg så deg var før den siste kampen.》

Michelle husket det. Det en uke før Michelle og faren hennes hadde kommet til opprørsleiren. De hadde slått leir i en forlatt hytte i skogen og mens faren hennes hadde vært å samlet ved hadde Michelle vært utenfor hytta selv om Leonardo hadde sagt at hun skulle holde seg inne. Hun hadde lekt med pinner og så hadde en skadet liten svart ulv unge kommet bort til henne. Michelle hadde tatt med den inn og tatt vare på den og de hadde blitt ganske nære venner på veldig kort til og dannet et veldig sterkt bånd. Da faren hennes fant det ut godtok han det og lot Michelle beholde ulven og hun ga han navnet Vargal. Vargal hadde passet på Michelle og holdt henne trygg helt til kvelden Leonardo døde. Vargal forsvant etter at Michelle nesten hadde blitt tatt av skyggekrigere. Hun kunne ikke finne han noe sted. Så hun trodde at han hadde stukket av. 《Så du har vært her og passet på tempelet.》sa Michelle Vargal bjeffet kort som svar. 《Kan du vise meg veien?》spurte Michelle og reiste seg. Vargal bjeffet igjen og løp inn i skogen. Michelle løp etter med de fire andre ulvene rundt seg.

Hun løp bak Vargal i ca en halvtime, helt til de stoppet foran en stor svart dobbeldør port med en stor sølv spiral på hver dør. Rundt porten var det en fem meter høy svart stein vegg som strakte seg langt til sidene. Men Michelle så ikke hvor lang veggen var, for trær skjulte ganske mye av veggen. Hun gikk bort til porten og prøvde å dytte dørene opp, men de ville ikke røre på seg. Vargal bjeffet en gang og ulte. Michelle skjønte hva han mente. Hun la hånden på porten og sa《Gehsme.》som betydde åpne på det urgamle språket. Dørene glødet svakt av lilla i et øyeblikk før de svingte opp med en knirkende lyd.

Det som befant seg bak portene gjorde Michelle taus. Rundt på en stor åpen plass foran et stort svart tempel var det skjeletter. Michelle telte til sammen 14 stykker.

Hun gikk sakte bort til det nærmeste skjelettet og satte seg på huk. Rundt halsen hang det et sølv kjede med en spiral. Michelle så at alle hadde det og da hun plukket opp et av dem, så hun at det var et navn gravert inn i spiralen. Shan De Angelo stod det. Michelle slapp det og kjente at hun fikk vondt i brystet. Alle skjelettene som lå der var, familien hennes. Hun la også merke til at alle skjelettene lå med hendene på ryggen og med lenker rundt hendene. Hun gikk rundt alle skjelettene og mot inngangen til tempelet. Det var mange andre typer hus innenfor den store svarte veggen som var en stor firkant. Og alle husene hang sammen med mange ganger som gikk rundt. Hun åpnet den store dobbeldøren av tre og gikk inn. Redd for det hun ville finne.