Bok 1 og 2: Den Siste Kaos Magikeren

Kapittel 19: Michelle sin historie

Gjennom Astrid sine øyne

Hun så Michelle smelle døra igjen bak seg og hørte henne gå ned gangen. Hun så på rektoren og spurte 《Igjen?》Han sukket og svarte 《Michelle har hatt en tøff barndom og en historie hun holder for seg selv.》Celina så forvirret ut og spurte 《Hvilken historie?》 Professor Alexander svarte henne.《Historien om hva som skjedde med Michelle under den siste kampen i krigen for ni år siden. Jeg skjønner hvorfor ikke hun har fortalt dere det.》 Astrid så på professor Alexander. 《Hvorfor ikke?》spurte hun. 《Fordi ting skjedde med henne som ga henne arr på utsiden og på innsiden.》sa han og satte seg i en ledig stol. 《Hva skjedde?》 spurte Celina. Professor Alex fikk et uttrykk i ansiktet som fortalte at han egentlig ikke ville snakke om det men han svarte 《Etter at Leonardo hadde sagt hade til Michelle i opprørsleiren for ni år siden gikk han jeg og tre andre til skyggefjellet for å avgjøre det hele. Etter vi hadde dratt ble leiren angrepet. Det hviste seg at noen hadde fortalt Tyfos om Michelle, for under angrepet på leiren hadde en av skyggekrigerne kommet seg inn i teltet til Michelle og prøvde å ta henne.》Astrid så spørrende på han 《Skyggekrigere?》Rektor Stokke svarte på det. 《De som kjempet for Tyfos under krigen. De har et merke på den venstre underarmen. En svart spiral med svarte flammer.》sa han og lente seg bakover i stolen. Professor Alexander nikket og fortsatte 《Michelle prøvde å løpe men han kuttet henne på ryggen litt etter hun hadde løpt ut av teltet. Hun hadde falt på bakken og krigeren hadde grepet henne hardt i armen og dro henne ut av leiren. Rundt dem var det full krig og hvis ikke Michelle hadde hatt magi ville den krigen endet helt annerledes enn det den gjorde.》《Hva skjedde?》spurte Astrid. 《Da Michelle ble dratt ut av leiren var hun lite, skadet, redd og sint på en gang. Hun skrek og alle skyggekrigerne ble slengt bakover. Litt etter kollapset hun og en av førstehjelps folkene bærte henne til førstehjelpsteltet og det var alltid vakter utenfor det teltet Michelle var i. Den dagen reddet hun flere i leiren, for da alle krigerne ble slengt bakover fikk opprørene tatt dem ned og reddet leiren.》Astrid og Celina måpte. 《Da må hun være utrolig sterk.》sa Astrid. Rektor Stokke nikket.《Sterk er hun. Jeg har ikke sett noen så sterk enn hennes far. Hun kan være i fare hvis skyggekrigerne er i bevegelse igjen.》 《Fare?》spurte Celina. Rektor Stokke smilte og sa《Det er ikke noe dere må bekymre dere over. Nå kom dere til oppholdsrommene og slapp av litt.》《Greit.》sa Astrid og snudde seg og gikk ut døra med Celina bak seg.

De gikk ned en tom gang mot oppholdsrommene. 《Michelle har hatt litt av et liv.》sa Astrid mens de gikk.《Ja.》sa Celina. 《Jeg viste ikke at Michelle hadde en så tøff bakgrunn. Vel ser deg senere.》Celina tok til høyre i en gang mens Astrid fortsatte rett fram. 《Men i fare for hva?》 tenkte Astrid mens hun gikk mot oppholdsrommet sitt.

Gjennom Michelle sine øyne

Michelle stod på verandaen på kaostårnet og så på stjernene på himmelen. 《Hva skal jeg gjøre nå?》sa hun til seg selv. Safira svarte henne i hodet hennes. 《Du vet de vil komme etter deg en gang.》Michelle svarte med en smule irritasjon i stemmen.《Ja jeg vet, men jeg trenger ikke barnevakt.》Hun gikk inn på oppholdsrommet og lukket verandadøre bak seg. Hun satte seg i en stol og så på klokka. Den var bare 4 og det var ikke noe å gjøre. Hun lente seg tilbake og lukket øynene. Minnene hennes kom tilbake bilde for bilde. Faren hennes som sa farvel. Skyggekrigeren som tok henne og kuttet henne på ryggen. Henne som skriker og en sjokkbølge som slår alle skyggekrigerne tilbake. Da faren hennes kom tilbake bært på en båre. Begravelsen. Og da hun kom til barnehjemmet da det var nytt og hun var den første til å flytte inn der. Fortiden var noe hun ikke likte å tenke på og var noe hun unngikk så lenge der var mulig. Safira brøt stillheten 《Du vet at med den rullen så kan de bringe Tyfos tilbake til live.》 Michelle knyttet nevene.《Jeg vet. Gjennoppleving rullen. Den skulle vært ødelagt.》Safira svarte med tristhet. 《Det skulle den. Og for at skyggekrigerne skal få magien til å virke trenger de en vannmagiker, en ildmagiker, en luftmagiker, en jordmagiker og en kaosmagiker. Og du er den eneste kaosmagikern som finnes så de vil komme en gang.》Michelle så på flammene i peisen.《En gang.》sa hun 《Kanskje ikke i år, men en gang i fremtiden. 》

Klokken slo halv 6 da det banket på døra. Michelle reiste seg, gikk bort til døra og stoppet foran den. Hun lukket øynene og tenkte 《Kaosmagi-Drageøye.》Hun åpnet øynene og så gjennom døra. På den andre siden stod Michel med armene i kors. Michelle fjernet drageøynene og åpnet døra. 《Hei.》sa Michel. 《Skulle bare si at lærerne sier vi kan gå å spise middag. Professor Alexander sendte meg.》《Greit. Kommer nå.》sa Michelle, tok på seg en skinjakke og gikk etter Michel ned trappa fra kaostårnet.

I spisesalen var alle urolige. Alle hvisket seg imellom og var stille. 《Snakkes.》sa Michel og gikk mot bordet sitt. 《Ja.》sa Michelle og gikk mot sitt bord. Hun satte seg der hvor hun kunne se alle og alt. Hun la merke til at Astrid og Celina så på henne fra bordene sine. De så urolige ut. 《Virker som om at Alex har fortalt dem historien din.》sa Safira i hodet på Michelle. Michelle sukket og svarte med tankene. 《Virker sånn.》Hun spiste en salat og pasta og drakk vann før rektor Stokke reiste seg. 《Dere alle lurer sikkert på hvorfor det ble portforbud tidligere i dag.》sa han. Det var musestille i salen og han fortsatte. 《Grunnen er at tidligere i dag var det et angrep på landsbyen. Folk ble skadet og hadde det ikke vært for noen elever som var der ville det endt enda værre enn det det gjorde.》 Alle i salen så på han. Det hadde ikke vært mange elever i landsbyen, men det var nok til å stoppe noen store ødeleggelser. Rektor Stokke fortsatte. 《Det vil nå være strengere sikkerhet rundt skolen og turene ned til landsbyen vil bli stoppet på ubestemt tid.》Alle begynte å klage, men stoppet da en sterk vind gikk igjennom rommet. Rektor Stokke smilte.《Da kan dere komme dere til oppholdsrommene deres og så ses vi i morgen.》Den normale praten kom tilbake og alle gikk ut av spisesalen og mot oppholdsrommene sine.