Bok 1 og 2: Den Siste Kaos Magikeren

Kapittel 64: Død Familie

Michelle ble lettet over at det ikke var flere skjeletter rundt. Hun hadde sett seg rund og ble fort kjent, som om hun viste hvor ting var der fra før. Hun var i hovedhuset som var tempelet. Midt i rommet var det en stor spiral midt på det svarte gulvet og en stor trapp på den andre siden av rommet, ovenfor døra, som ledet til etasjen over. Og på de to andre ledige veggen var det to åpninger som ledet til hver sin gang som gikk til andre hus. Det hadde begynt å mørkne, så hun hadde bestemt seg for å finne et sted å sove. Hun gikk ut midt i rommet og så ned på spiralen. Hun la merke til at spiralen var lagd av stein som var formet som rektangel og lå etter hverandre i spiralen. Hun gikk til enden av spiralen og så en liten spiral gravert inn i en av steinene. Hun tok medaljongen sin og så på forsiden av den. Der var det en liten spiral. Helt lik den som var gravert inn i steinen. Hun tok den av seg og la spiralen på medaljongen på steinen. Et lite klikk ble hørt og spiralen begynte å synke. Det ble til en trapp som gikk i en spiral ned i bakken. Michelle gikk til det første trinnet og gikk forsiktig ned.

På veien ned den lange trappen så Michelle tegninger, eller lettere sagt en historie tegnet inn i veggene. Hun så på tegninger av folk og forskjellige hendelser. Det som fanget oppmerksomheten hennes var helt på bunnen av trappen hvor det var tegnet et bilde på veggen av en jente som stod alene på et fjell med en drage bak seg og et sverd i hånden. Håret blafret i vinden og hun hadde sår her og der. Michelle skjønte at det var hun som stod der. Hun skjønte ikke hvordan det var mulig, men hun bestemte å ikke tenke for mye på det. Flammen som lyste i håndflaten hennes lyste opp et stort rundt rom med fakler på veggene. Hun tente på alle faklene før hun så på hva som var i rommet. Midt i rommet var det en stor stein kiste med en statue av en mann liggende oppå. 《Et gravkammer.》sa Michelle lavt til seg selv og gikk bort til kisten. I en av mannens hender lå det en skriftrull som hadde et tynt lag med støv oppå seg. Michelle tok rullen og blåste av støvet. Hun rullet den ut og leste ut høyt.

Som betydde samtale mellom liv og død under den fulle måne. Da skjønte hun hvorfor faren hennes ville at hun skulle være til stedet under full måne. Det var da hun ville få svar på det hun ønsket. Hun kikket på klokka. Det var fortsatt fire timer til månen var ute, så hun hadde god tid. Hun gikk opp trappen igjen, og da hun var oppe forsvant trappen. Hun gikk ut og utforsket stedet med Vargal helt til sola gikk ned.

De utforsket alle husene og de fant to hus med soverom, inkludert fem bad i hvert av husene. Et hus med et kjøkken og et stort spiserom. Et hus som var ganske likt kaosmagibruk klasserommet på Dragon. Og et stort hus med to stuer, et møterom, et bad, et lite klasseromm og et slags familietre rom, hvor alle veggene var dekket av et stort tre som var malt på veggen med alle navnene i familien og når de ble født og døde. Michelle stod der lenge og studerte veggene fra topp til bunn. Etter en stund fant hun navnene Katrina Sonme og Shan De Angelo ved siden av hverandre som betydde at de var gift. Michelle klarte nesten ikke å puste. Hun hadde stått rett ved siden av skjelettet til bestefaren sin. Alle de skjelettene som var på plassen foran tempelet var hennes døde familie. Ut fra navnene dems gikk det to grener som gikk til Leonardo De Angelo og Tyfos De Angelo. Michelle så at faren hennes var to år eldre enn den onde onkelen hennes og at Tyfos sin gren endte i en brukket gren som betydde at han ikke hadde noen etterfølgere. Ut fra Leonardo sin gren stakk det ut en liten tynn gren som gikk til navnet Michelle De Angelo. Michelle stod der en stund og så på navnet sitt helt til Vargal bjeffet.《Du har rett.》sa Michelle og så på han《Der er ikke lenge igjen nå til månen er ute.》Hun klødde Vargal bak øret og gikk ut.

Michelle stod midt på plassen foran tempelet under den fulle månen som lyste opp stedet. Hun hold opp skriftrullen og leste den høyt. Litt etter begynte det å blinke masse små blåe lys. Lysene begynte å samle seg foran Michelle og bli til en figur. Da lysene forsvant stod en høy, tynn, pen og sterk mann der. Bare at han var som et gjenferd. En lyseblå, gjennomsiktig mann. Bare at Michelle kjente denne mannen. Det var Leonardo De Angelo. Faren hennes. Michelle ble helt stum. Ti år. Det var sist hun fikk se faren sin foran seg. Leonardo så henne i øynene og hadde samme lille smilet som han alltid hadde når han snakket med henne. Ellers var det ikke så ofte han smilte.《Lenge siden sist, Michelle.》sa han som om det bare var en uke siden de hadde sett hverandre sist.