Bok 1 og 2: Den Siste Kaos Magikeren

Kapittel 23: Omvisning

Michelle stod bakerst i flokken av elever da de stod utenfor hovedinngangen og ventet på guiden som skulle lede dem gjennom museet. Foran henne stod Astrid og Celina og litt lenger unna stod Michel og Zuko. Michelle valgte å stå helt bakerst og litt alene for hun viste at omvisningen ville bringe tilbake mange minner. Bade gode og fæle. Hovedinngangen gikk opp og en eldre mann med hvitt hår og en brun dress kom ut med et ansattskilt festet på dressjakka og et grått bånd rundt den høyre armen hvor det stod GUIDE. Han stoppen på toppen av trappen utenfor hovedinngangen og så ned på Michelle og resten av elevene. 《Velkommen til det internasjonale museet. Jeg er guiden deres here Torson og skal lede dere gjennom en fire timers lang tur i museet, eller som kanskje noen av dere vil si. Fire timer totur.》Noen av de populære jentene fniste og dre å hvisket til hverandre. Herr Torson klappet hendene sammen og pekte en tommel bakover over skuldern mot hovedinngangen. 《Da setter vi i gang. Følg meg.》Herr Torson gikk inn hovedinngangen med flokken av elever bak seg. De kom inn i en stor marmor hall med en stor trapp i enden. På den ene siden av hallen var det billettsalg og på den andre var det guider som samlet gruppa den skulle guide rundt i museet. De gikk inn en stor åpen dør etter å ha gått igjennom billett kontrollen og kom inn i et stort rundt rom med en våpen utstilling. Herr Torson stoppet midt i rommet og snudde seg mot elevene 《Dette er en utstilling med ikke bare våpen fra krigen men våpen fra over 1000 år siden. Den viser hvordan våpnene har utviklet seg gjennom århundrene.》Han gikk til et glass skap ved siden av døra de kom inn. Der var det noen gamle kniver som lå på gråe puter.《Her er et eksempel på hvilke våpen de brukte for over 1000 år siden. Disse knivene har et tre håndtak med et blad lagd av stein og du kan se forskjellene på knivene vi har idag og disse her.》De gikk videre  forbi mange andre våpen og herr Torson fortalte kort om alt der.

De gikk videre på museet og gikk igjennom forskjellige utstillinger om mye rart som klær gjennom tidene, hvordan mye forskjellig utstyr har utviklet seg, kongefamiliens historie, språkets utvikling og mye annet. De kom til et stort rom med høyt tak og med kunstgress som gulv. Rundt omkring stod det mange forskjellige telt, menneskedokker, utstoppet dyr og masse forskjellig utstyr. Herr Torson stoppet Michelle og resten av elevene i døra. 《Dette er telt og utstyr som er tatt vare på etter krigen. Det er hvordan en liten bit av opprørsleiren så ut. Nå kan dere få utforske dette rommet selv og vær tilbake her om nøyaktig 30 minutter.》Han gikk til side og flokken av elever splittet seg opp i rommet og gikk ulike veier mellom teltene. Michelle ventet til alle hadde begynt å gå før hun gikk i retningen det gikk færrest elever. Hun så på de forskjellige tingene. Hun husker å ha sett noe av det da hun var i opprørsleiren for ni år siden. Hun så matteltet, førstehjelpsteltet, kongeteltet der hvor kongen som ledet opprøret holdt til og komandørteltet hvor alle lederne var å pratet kampstrategi. Hun gikk inn i komandørteltet. Det var mulig å gå inn i teltene, men hun hadde ikke lyst til å bli druknet i minner så hun gikk bare inn i komandørteltet. Da hun kom inn så hun at museet hadde vært nøye på detaljer. Alt var som Michelle husket det. Hun husket at hun hadde blitt med faren hennes inn der et par ganger da han ble bedt om å komme dit. Han hadde blitt bedt om å komme dit flere ganger, men Michelle hadde bare fått lov til å være med et par ganger. Det store runde bordet stod der Michelle husket det. Midt i teltet med åtte stoler rundt. Det var ikke noe annet der utenom bordet og stolene og en kiste som inneholdt mange forskjellige kart over land, byer og rom. Michelle skyndte seg ut av teltet. Det bringte mange minner tilbake. Hun husker at faren hennes satt på en av de åtte stolene sammen med Alex, kongen og fem andre og at hun stod ved siden av faren sin når de diskuterte ting som kamper, problemer og hva de manglet av forsyninger.

Michelle gikk videre firbi mange andre telt, menneskedokker kledd som soldater og noen late bål med menneskedokker rundt. Hun møtte på flere elever som gikk inn og ut av telt eller så på forskjellige ting. Hun kom innerst i rommet hvor det stod et svart stort telt. Michelle mistet pusten når hun så det. Det teltet var det hun hadde vært mest i når hun var i opprørsleiren. Hun gikk bort til det lille skiltet utenfor teltet og leste.

De Angelo teltet.
Det var i dette teltet at Leonardo De Angelo bodde mens han holdt til i opprørsleiren under krigen .

Michelle gikk til åpningen til teltet og så på det. Hun pustet dypt inn og gikk inn i teltet. Michelle ble litt såret da hun kom inn i teltet. Alt som hadde med henne å gjøre i teltet var blitt fjernet. Hengekøyen hun sov i hadde de fjernet det samme med kisten som hun hadde sakene sine i. Det som var igjen var hengekøyen til faren hennes, kisten hans som han hadde sakene sine i og et lite bord med fire stoler. Alt var som Michelle husket det. Ting stod der det stod for ni år siden, bare at tingene hennes var fjernet. Hun gikk ut av teltet og mot døra de kom inn. Det hadde nesten gått 30 minutter og Michelle ville være der i tide. Det hadde allerede gått nesten to timer av omvisningen og de hadde ca 1 time igjen. Hun kom bort til døra hvor herr Torson, lærerne og noen elever stod. Michelle stelte seg litt unna dem og ventet på at de skulle gå videre. Da resten av elevene kom sa herr Torson 《Da går vi til det nest siste stoppet på omvisningen. Gravplassen.》Han gikk med alle elevene og lærerne bak seg. Michelle stønnet.《Nå kommer det værste.》tenkte hun og gikk etter de andre.

De kom til enden av museet hvor det var en glassdør. Michelle kjente den igjen fra da hun og Alex var på besøk der. De gikk gjennom den og kom ut på gravplassen. Det var begynnelsen av Mars men all snøen hadde smeltet så bakken var tom for snø og siden solen skinte var bakken tørr. De gikk på den lille steinveien mellom alle radene med graver bort til den sorte store graven i enden. De stelte seg rundt den og herr Torson gikk litt frem og snudde seg mot dem. 《Dette er graven til Leonardo De Angelo, og dere alle vet sikkert hvem det er. Det er tusenvis av folk som kommer hit vært år og denne graven er hva de fleste ønsker å se.》Han tok en pause og så på dem en etter en.《Der er mange besøkende som er nysgjerrige på Leonardo De Angelo sitt liv. Det er ikke mye informasjon om han. Det folk lurer mest på er familien hans. De lurer da for det meste på om han hadde noen barn. Og hva vi vet hittil er at Leonardo De Angelo ikke hadde noen familie eller barn. Det er vi sikre på.》 Michelle kjente smerte i seg igjen. Hun viste at hun ble holdt hemmelig under krigen, men hadde håpet på at ihvertfall at noen viste at hun fantes. De andre elevene skilte seg  og åpnet en liten vei for Michelle inn til graven. Alle hvisket og så på henne. Michelle gikk frem forbi herr Torson og bort til graven. Hun tok opp en bukett med svarte roser fra baggen sin og la den på graven. Hun snudde seg og gikk tilbake på plassen sin bakerst i flokken. De andre elevene fortsatte å hviske. Michelle så at herr Torson gikk bort til en av lærerne og så ut som å spørre professor Tamira om noe og pekte forsiktig i Michelle sin retning. Professor Tamira sa et eller annet og man så at herr Torson ble litt sjokka og måpte litt. Michelle stod bakerst med armene i kors og prøvde å se ut som at all hviskingen og pekingen ikke plaget henne. Hun hadde blitt litt vant til det etter at folk på skolen begynte å finne ut hvem hun var. Herr Torson kremtet og alle rettet oppmerksomheten sin tilbake til han.《Nå kan dere ta å kikke litt på gravene så møtes vi utenfor hovedinngangen om 15 minutter. Han gikk med lærerne bak seg og forsvant inn glassdøra. Alle elvene gikk hver for seg mellom gravene og kikket. Michelle ble stående alene ved Leonardo De Angelo sin grav og så på den. Den hadde ikke forandret seg siden forrige gang hun var der bare at blomstene var nye. Når hun stod der husket hun drømmen hun hadde hatt. Hun stod der ikke lenge, etter et par minutter med stirring på graven gikk hun. Ikke bare fordi det var vondt å se på, men også fordi det var flere turister som kom for å se på graven. Michelle gikk forbi radene med graver og gikk inn glassdøren. Hun gikk raskt igjennom museet og skyndte seg ut hovedinngangen. Når hun kom ut var der ingen andre der og det var fortsatt 10 minutter å vente så Michelle satte seg på det tykke trappegjerdet lagd av marmor og lente seg med ryggen mot veggen. Solen varmet og Michelle fikk en følelse hun ikke hadde hatt på lenge. Avslappet.

Etter noen minutter stod alle utenfor hovedinngangen og så på herr Torson. Han pekte mot en liten sti mot skyggefjellet.《Nå skal vi ta å følge den stien og så skal vi ta en titt der hvor den siste kampen ble holdt. På toppen av skyggefjellet.》