Bok 1 og 2: Den Siste Kaos Magikeren

Kapittel 22: Mareritt

Michelle så på skyggefjellet og alt traff henne med et stort slag av smerte. Hun husket gamle minner og hvordan hun har levd i de siste ni årene. Ensom er det ordet som dukker opp i henne når folk spør hvordan hun har det. Hun kjente tårene trille nedover kinnene og beina hennes falt sammen under henne. Hun satt der, full av smerte og ville bare reise tilbake i tid så hun kunne redde faren sin så han kunne være med henne når hun trengte det. Hun gråt stille og alle minnene hennes traff henne med et stikk i brystet.
Michelle vet ikke hvor lenge hun hadde sittet der og sett på skyggefjellet før hun reiste seg, tørket bort tårene og hoppet ned på bakken og gikk inn døra til rommene til jentene. Hun snek seg stille ned gangen og bort til rommet som hun delte med Astrid og Celina. Hun låste forsiktig opp døra og snek seg inn. Hun lukket døra bak seg og snudde seg. Det var mørkt i rommet og hun hørte at noen pustet tungt. Hun satte seg i senga si og så at Astrid og Celina sove i sengene sine og pustet tungt. Michelle smilte for seg selv og sparket av seg skone. Hun orket ikke å skifte og sovnet raskt. Michelle skulle ønske hun hadde vært våken hele natten for den natten hadde hun et fryktelig mareritt.

Hun stod på toppen av et fjell og skjønte med en gang at det var skyggefjellet. Ved foten av fjellet så hun en stor klynge telt og mange som dre å kjempet der. Hun snudde seg og så på området hun stod på. Det var et stort flatt område med bratte kanter som gikk nesten rett ned. På den ene siden stod en høy mann med svart kort hår og med svarte klær og bak han stod over 50 skyggekrigere.《Tyfos...》 hvisket hun. Ovenfor han stod det fem personer. En pen dame med blont hår, kledd i blått, et kogger med piler på ryggen og en bue i hånden som Michelle ikke kjente. En mann med orange klær og brunt kort hår og skjegg med et sverd hengende fra beltet som Michelle ikke ante hvem var. En mann i rødt med svart kort hår stod foran mannen i orange og damen i blått. Michelle fikk store øyne. Det var professor Flint. Han hadde et sverd hengende fra siden med hånden på håndtaket, klar til å trekke det når som helst. Mannen ved siden av professor Flint var kledd i grønne militær klær og hadde kort brunt hår. Det var Alex. Han hadde også et sverd hengende fra siden, men han stod med armene i kors og så sur ut. Mannen som stod foran dem fanget oppmerksomheten hennes. Han var kledd i svart med et sverd hengende på ryggen. Håret var svart og rakk han til skulderne. Øynene var like som Michelle sine. Mørke brune som sa at han ikke nølte med noe. 《Pappa...》 sa hun og kjente et stikk av smerte i brystet. Leonardo De Angelo stod og så Tyfos rett i øynene. Han så sint og alvorlig ut. Tyfos smilte. 《Dette blir interessant.》sa han. 《Får vi bare den lille jenta di opp her vil det bli mere interessant.》 Leonardo så sintere ut.《Du våger ikke å røre henne.》sa Leonardo kaldt. Tyfos trakk på skulderne.《Hvorfor ikke.》sa han og smilte ondskapsfult.《Jeg kan bruke henne til å vinne denne krigen og jeg kan få henne til å jobbe for meg. Hun er sterk og har den kraften som ikke har eksistert på 1000 år. Du vet hva jeg mener, ikke sant bror.》 Michelle fikk ikke puste. 《Bror?》tenkte hun. Leonardo trakk sverdet sitt. 《Michelle vil aldri jobbe for deg og kraften skal være skjult. Du er ikke min bror han døde da denne krigen startet.》Tyfos gliste《Sikker på det?》Michelle klarte ikke å røre seg. Tyfos broren til faren hennes. Hennes onkel. Man rakk ikke å blunke før Leonardo og Tyfos plutselig forsvant og dukket opp mitt på plassen med sverd trukket og lyden av metall mot metall lød. Det fikk skyggekrigerne i bevegelse. De angrep Alex, professor Flint og de to andre som stod bak Leonardo.

Kaos brøt løs. Folk som ropte ut magi formler kom fra overalt. I midten av det hele stod Leonardo og Tyfos med sverd og brukte all slags kaosmagi. Rundt dem var lyden av metall mot metall og skyggekrigere falt en etter en. Michelle så seg runt. Hun var i sjokk etter det hun hørte Leonardo og Tyfos snakket om og viste ikke hva hun skulle tro. Hun fikk øye på Alex som var omringet av skyggekrigere. Han klarte å ta ned mange av dem men en klarte å lage et stygt sår på det høyre beinet hans. Han falt sammen i smerter og holdt seg til beinet. Damen son var da tom for piler løp bort til han og satte seg på huk for å lege såret men måtte reise seg igjen for å holde skyggekrigerne unna. Leonardo og Tyfos var nærme kanten av den bratte siden ned fra fjellet og var i full kamp. Begge hadde noen små skader, men ingen av dem ga seg. Michelle så tilbake mot Alex og de andre. De slet. Det var altfor mange skyggekrigere for dem. De slet med å holde dem tilbake. Så skjedde det noe. Det høyt skrik hørtes. Alle skyggekrigerne ble slengt bakover og ned i bakken. Tyfos ble også dratt litt i og det var da Leonardo tok sjansen til å bli kvitt Tyfos. Han stakk sverdet inn i magen og sa høyt og tydelig.《Val kei lokneit bufta hilkanste uf tas mihonas hon gaster. Kaosmagi-Sjel sperring.》 Sverdet begynte å gløde rødt og Tyfos begynte å hoste opp blod. Michelle ble mere sjokkert av det faren hennes sa. Må din sjel være forvist til det mørkeste for alltid. Tyfos ble sint. 《Heslat laft, heslat sul tu!》ropte han.《Kaosmagi-Dobbel død!》Leonardo begynte også å hoste opp blod men konsentrerte seg om magien han holdt på med. Michelle forstod det han sa. Drar jeg, drar du og! hadde Tyfos sagt. Sverdet som gikk igjennom Tyfos glødet sterkere og til slutt kom det svart tåke ut av munnen til Tyfos og ut i luften. Tåken samlet seg til en svart klump og forsvant. Leonardo trakk sverdet ut av Tyfos som falt sammen på bakken og ble til svart røyk og forsvant. Leonardo tok sverdet og boret det ned i bakken hvor han tok hånda si, som hadde et dypt kutt, og lot tre dråper blod falle ned på sverdet mens han mumlet noe Michelle ikke hørte. Sverdet glødet litt svart og når gløden forsvant stod sverdet i bakken og ville ikke røre seg. Han smilte og falt ned på bakken og ble liggende stille. Michelle fikk ikke lagd en lyd men fikk ikke fram et ord. Tårene trillet ned i bitte små bekker fra øynene og Michelle falt sammen. Det var et forferdelig syn for henne å se hennes egen far dø på den måten. Alex og de andre som hadde tatt av seg de siste skyggekrigerne løp bort til Leonardo. Det var mere halting for Alex Michelle så at beinet hans var stygt skadd. De satte seg rundt han og rullet han over på ryggen. Damen skjekket han men litt etter satte hun seg opp og var trist i ansiktet. Hun ristet på hodet og noen tårer trillet nedover ansiktet hennes. Michelle gråt. Hun klarte ikke å stoppe. Hun slap ut alt som hun har holdt inne i seg i ni år. Det siste hun så før alt ble svart var at Alex, professor Flint og de to andre løftet Leonardo opp på en båre og bærte han ned fjellsiden og forsvant. Alt ble svart for Michelle og hun åpnet øynene.

Da hun åpnet øynene skvatt hun litt til. Over henne stod Celina i en lang lyseblå nattkjole og Astrid i en gul kosebukse og orange T-skjorte. Michelle satte seg opp. Celina så omsorgsfult på henne.《Du har gråtet i søvne.》 Sa hun. Michelle tok hånda raskt opp til ansiktet og kjente at det var vått under øynene. Hun tørket det bort med hånda og reiste seg. Astrid så på henne og spurte henne 《Vil du snakke om det?》Michelle ristet på hodet.《Nei, det går bra.》Celina så bekymret ut.《Greit, men du må si i fra til oss hvis det er noe du vil snakke om.》sa hun og gikk bort til sin egen seng og tok fram klær. Michelle nikket og tok fram klær selv. Det var frokost klokken ni og den var halv ni. Michelle, Celina og Astrid skiftet og gikk mot kantina. Michelle hadde fortsatt vondt etter drømmen men holdt det inne. Hun måtte bare holde ut dagen som inneholdt fæle minner for Michelle.