Bok 1 og 2: Den Siste Kaos Magikeren

Kapittel 36: Brevet fra barnehjemmet

Michelle satt ved boret sitt i spisesalen og spiste egg og bacon. Det var god stemning i spisesalen og alle på dragelaget var alltid omringet av folk som gratulerte dem. Michelle var ikke så fornøyd med idéen til Johannes om at alle skulle ha på seg gullmedaljen sin resten av dagen. Michelle tok medaljen sin i hånda og så på den. Den hang rundt halsen hennes i et svart bånd. Medaljen var rund med et inngravert dragehode med en ball i munnen. Hun pustet ut og tenkte《Jeg har faktisk klart det pappa.》

Hun fortsatte å spise og mens hun satt der kom posten. Flere titals ugler kom flyvende inn igjennom de små vinduene høyt oppe på veggene. De landet foran elevene i spisesalen og det overrasket Michelle at Bjarke landet foran henne på bordet med et brev i nebbet og en stor pakke bundet fast til foten. Michelle la fra seg bestikket og tok imot brevet og pakken fra Bjarke.《Takk Bjarke.》sa hun og strøk han over vingene. Bjarke strakte ut vingene og fløy opp i luften og ut igjennom et av vinduene. Michelle kjente igjen Emmas håndskrift på konvolutten.

Michelle De Angelo

Michelle åpnet konvolutten og brettet ut brevet og leste:

Kjære Michelle

Her er alt som vanlig. Tvillingene tuller, og de andre lever sine liv. Vi så på en film som noen hadde lagt ut på nettet fra finalen i drageriding. Gratulerer! Første plass i skoleturneringen. Jeg skrev så fort så mulig etter at jeg så filmen for at du skulle få dette brevet idag. For å feire skal Solveig ta med alle på restaurant. Det hadde vært best om du var her men det går desverre ikke siden du er der du er nå.

Det har skjedd en litt dum, bra ting mens du har vært borte. Storm har fått ny familie. Det er bra for han men vi vil savne han. Et ektepar med en liten jente kom innom og da spurte de om Storm ville bli en del av familien dems. Han ble glad og sa ja. Før han dro sa han til oss at vi måtte hilse masse fra han til deg og si at han skal komme på besøk. Vi gleder oss til han gjør det.

Vi sier det en dag tidligere, men gratulerer så mye med 15 års dagen! Vi håper du liker gaven og vi gleder oss kjempe mye til vi ser deg igjen i starten av sommerferien.

Hjertelig hilsen:
Emma, Max, Spencer, Teresa, Erik, Magnus og Solveig.

Michelle brettet sammen brevet og smilte. Hun bryr seg egentlig ikke noe særlig om bursdagen sin. De eneste som husker det er de på barnehjemmet. Men hun var glad for at de brydde seg. Hun tok fram pakken og så på den. Den var pakket inn i sort innpakningspapir med sølvbånd rundt. Hun pakket den opp og ble kjempe glad da hun så det hun hadde fått. Under laget med innpakningspapir og oppi en firkantet stor boks lå det en stor svart bilderamme med mange bilder inni. Det var et av barnehjemmet med Michelle og alle de andre foran døra. Et av Michelle som satt på Safira. Et av Michelle før hun dro til togstasjonen for sin første dag på Dragon magi skole. Et av Michelle sammen med Astrid, Celina, Zuko og Michel. Et av Michelle og Alex og et av Michelle som liten sammen med faren sin. Michelle kjente at hun ble litt rørt. Hun la bildet tilbake i boksen sammen med brevet og reiste seg for å gå til oppholdsrommet for å legge det fra seg. Hun gikk ut av spisesalen og nedover gangen mot trappen som ledet opp til kaostårnet.

Da Michelle kom opp til kaostårnet gikk hun rett opp til sovesalen og la fra seg bildet i kofferten. Hun stod og så ned på det der det lå i den åpne kofferten i en av de tomme sengene en stund før hun gikk ned til oppholdsrommet og ut på verandaen. Hun lente seg på gelenderet og så på landskapet som lå rundt borgen.《Det er så ensomt.》sa Michelle og så på elevene i borggården under henne.《Du er ikke helt alene.》 hørte hun Safira si i hodet hennes. Michelle ble litt overrasket over å høre henne.《Er ikke du i dragestallen?》 spurte hun Safira. Vanligvis ville Michelle snakket til Safira med tankene men når hun var alene snakket hun ut. Safira lo litt.《Selv om jeg ikke er inne i deg så kan jeg snakke til deg så lenge du ikke er altfor langt unna.》 Michelle smilte. 《Fint å vite at jeg ikke er helt alene.》 Safira svarte henne med medfølelse i stemmen.《Du har meg, Alex, de på barnehjemmet og de vennene dine her.》Michelle sukket. 《Det er ikke mange venner jeg har her》sa hun《Det er bare Michel, Celina, Astrid, Zuko og dragelaget.》Der tok en stund før Safira svarte.《Det er kanskje ikke så mange det.....》Michelle kjente et stikk av smerte i brystet.《Jeg skulle ønske det var flere  kaosmagikere her så jeg slapp å være helt alene hele tiden.》 Hun følte seg som en mistenkt i et drap. Nesten ingen ville prate eller være med henne og hun følte at hun ble holdt et øye med hele tiden. Hun følte fortsatt Alex sine folk rundt seg hele tiden. Safira avbrøt den tause stillheten.《Vel du får holde ut til sommerferien.》 Michelle nikket og sa《Ja da, men jeg har fortsatt mange spørsmål som jeg vil ha svar på.》《Og det er....?》spurte Safira. Michelle pustet ut og sa《Jeg vil vite mer om elden, hvorfor har skyggekrigere plutselig dukket opp etter ni år og sannheten bak familien min.》Michelle husket tilbake til marerittet hun hadde hatt da hun var på klassetur til museet ved skyggefjellet. Tyfos og faren hennes hadde kalt hverandre for brødre. Der var noe som skremte henne litt.《Du får nok svarene du søker til slutt fra de rette personene.》sa Safira.《Du må bare være tålmodig.》Michelle nikket igjen og svarte.《Du har nok rett》Hun gikk inn til oppholdsrommet og ut døra som ledet til trappen ned fra kaostårnet for å få seg en gåtur. Og for å ha noe å gjøre, istedenfor å sitte alene på oppholdsrommet og ikke gjøre noe.