Mellom To Verdener

4. Alene

Mor var grei nok til å hente meg på skolen. Så selv om det er tyst som graven inni bilen, setter jeg likevel pris på omtanken hennes. Hun, like mye som meg, sitter sikkert i sine egne tanker i dag.

"Hva skjedde?" spør mor etter femten minutters stillhet. Hun klarte ikke dy seg.

Forståelig.

Jeg ser ned, biter meg selv i underleppen.

"Ingenting," insisterer jeg. Mor ser ikke overtalt ut. Ikke så rart, jeg klarer ikke lyve. Mine mistanker om at jeg ikke vil slippe unna med det lille svaret øker så fort øynene hennes ser på meg.

Hun har sånne gjennomtrengende øyne. Sånne du kun hører om i bøker. Sånne som ser gjennom sjelen din.

Akkurat sånne har hun.

Veldig ulikt mine egne, som er så fraværende og tåkete som det går an.

"Jeg vet at du ikke bare snublet og falt," forteller hun og svinger inn avkjørselen til huset vårt. Jeg fortsetter å stirre ned i fanget mitt, tukler fingrene inn i hverandre.

"Liam," innrømmer jeg hviskende. Hun bremser opp bilen foran garasjen og åpner døren.

"Liam? Han kjeltringen som går i samme klasse som deg?" Jeg nikker svakt og trer ut av bilen samtidig som jeg griper tak i skolesekken. Beina mine går et raskt tempo mot huset. "Hvorfor sa du ikke det til helsesøster?" klager hun og låser opp inngangsdøren. Nøklene klirrer. Jeg rister på hodet.

"Fordi hun ikke tror meg når jeg forteller henne noe som helst."

Det er løgn. Det er fordi hun er dum, men jeg orker ikke snakke med mor akkurat nå. Spesielt ikke om noe som ikke omfatter henne noe særlig. Jeg forstår hvorfor hun er bekymret. Jeg ville også vært det hvis jeg var mor. Men siden jeg er barnet, må jeg leve etter mine egne premisser.

Jeg legger sekken fra meg i gangen og slenger skoene av meg. Mor sukker svakt idet jeg går sakte oppover trappen mot rommet mitt.

"Du trenger ikke være alene om dette," sier hun og forlater gangen for å gå inn på kjøkkenet. Jeg forstår hva hun mener, men vet at hun tar feil.

Jeg bryr meg ikke om Liam. Det stritter litt imot det jeg overtalte meg selv om tidligere om at hans handlinger ikke er greit, men likevel. Mine mareritt eller "anfall" er mye, mye verre.

De er jeg alene om. Liam er en sak jeg ikke vil gjøre noe mer ut av. I hvert fall for øyeblikket. Det er bare sånn han er. Jeg faller ikke lenger for alt det han gjør mot meg. Han er en idiot uten sidestykke uten spesielt med respekt for seg selv. En som har bestemt seg for å plukke på meg fordi jeg tillater det.

Jeg skjønner hvorfor mor vil sette en stopper for det. Det er ikke greit at han gjør det han gjør. Rakke ned på meg som jeg er ingenting.

Dessverre er "anfallene" mine et større problem enn ham. De føles så ekte, så virkelige og så skremmende. Jeg opplever dem så ofte. Hver dag med samme frykt og redsel, for det er ingenting jeg kan gjøre når jeg er der. Jeg er maktesløs, noe jeg ikke er imot Liam, selv om det er det jeg later som jeg er.

I marerittene er jeg alene.

Alene, og uten noen til å hjelpe meg.