Mellom To Verdener

22. Omringet

Å virkelig? Kan vi ikke ta time-out eller noe bare et lite minutt? Jeg er utslitt, og i hvert fall ikke rustet til noe mer spektakulært. Mest sannsynlig ikke det rette ordet å bruke, men det er det tankene mine klarer å presse frem akkurat nå.

"Hva gjør vi nå?" spør jeg oppgitt og slår ut med armene. Ryker slipper taket rundt meg og setter seg ned på gresset. Ansiktet er innelukket. Vanskelig å tyde.

Han er en av de typene.

"Helt ærlig, så vet jeg ikke," svarer han med en dyp fure plassert mellom øyenbrynene. Øynene har ikke lenger den skinnende sølvfargen. De er svarte, som to svarte hull vandrende alene i universet på jakt etter noe å få energi av.

Denne fyren blir bare merkeligere for hvert sekund jo.

"Går det bra med deg? Jeg syntes øynene dine ser litt slappe ut."

 Veien å gå det der, Sid. Gratulerer. Her er stjernen din. Nei, vent litt, du fortjener ikke noen stjerne. Her, ta en firkant isteden.

Ryker ser opp på meg.

"Syntes du? Hvordan da?" spør han nysgjerrig og titter inn i øynene mine. Jeg skvetter litt til av det intense blikket de svarte øynene gir.

"Nei altså..." Nå er det best du finner de riktige ordene. "De er litt sånn... svarte. Ikke sølv, sånn som de pleier å være. Forstår du hva jeg mener?" svarer jeg og klør meg litt bak i nakken. Det falske "håper det går bra" smilet jeg drar på meg i all hast blir sett tvers igjennom av øynene hans. Jeg blir ærlig talt litt skremt.

Ryker er vennen din. Han vil aldri skade deg. Akkurat ja. Den syntes jeg de motstridende tankene mine kan ta et annet sted, med en annen person.

"Å... vel," Blikket hans flakker. "Det skjer noen ganger," unnskylder han seg. Jeg ser bort, orker ikke snakke mer om det hvis han ikke har lyst. Så lenge det ikke er noe nytt for ham skal jeg også finne meg i det. Alle har sine problemer går jeg utfra.

"Så, det vi må gjøre er å klekke ut en plan som får oss forbi hæren som omringer fengselet?"

"Ja, og jeg tror kanskje jeg vet hvordan," bekrefter han og tar tak i en pinne ved siden av ham. Han starter å tegne to sirkler på bakken. "Dette er fengslene," starter han og peker pinnen mot de to sirklene. "Som du sikkert ser ligger de ved siden av hverandre. Begge er formet som to sirkler og starter på bakkenivå. Sånn som jeg vil forstå det er det kun soldater som omringer dette fengselet, altså Revis fengsel, fordi det er her du ble holdt. La oss nå gå utfra at de vet at du har flyktet og at de er på jakt etter å finne deg igjen. Det er sikkert ikke tropper som dekker hele veien rundt fengselet, men siden vi er omringet på alle kanter fra der vi sitter, ville jeg tippet at de leter i dette området." 

Han peker rundt med pinnen. Tegner kryss rett utenfor hvor posisjonen vår er og hvordan vi eventuelt kan komme oss forbi.

"Det er ingen vei igjennom, Ryker," forteller jeg rett ut. "Hvordan kan du i det hele tatt vite hvor vi er hen i forhold til alt annet? Vi er bare ute av fengselet fra en hemmelig gang med soldater som omringer stedet. Det er ingen mulighet for at..." 

Ryker lenger en finger på munnen min.

"Jo, det er det nemlig. Ser du solen? Vi kan gå utfra den. Siden jeg var i det andre fengselet vet jeg hvilken retning det er i forhold til hvor vi sitter. Når jeg da kalkulerer..."

"Ja vel, jeg forstår tegninga," mumler jeg. "Men vi har fortsatt et lite problem: klærne mine." Ryker ser over antrekket mitt, sukker høyt og nikker.

"Jeg ser poenget ditt. Du vil trenge sko og mest sannsynlig nye klær også. Derfor vil jeg snike meg inn i et av teltene og ta det. Foreløpig er teltet fremfor oss førstevalget." Han peker pinnen mot teltet som det går an skimte blant alle trærne. Jeg kan se noen soldater som vandrer forbi. Jeg håper virkelig ikke de kan se oss. "Dessuten har jeg også en fluktplan nå," erklærer han stolt og vipper pinnen opp mot trærne. "Jeg håper du kan klatre, Sid."