Mellom To Verdener

88. Tiden står stille

Ja, dette tar bare rundt ett tusen år. Hvor lenge har jeg vært i denne mellomdimensjonen? Jeg har ikke peiling. Faktisk er jeg så blank at jeg er blankere enn et stort stykke papir. Helt feilfritt og uten tegn til blyantstreker. Det er så skinnende, rent og hvitt.

  Akkurat sånn. Ja ...

  Jeg snurrer rundt et par ganger. Stor feil, fordi magen protesterer kraftig. Jeg har alltid hatt lett for å bli bilsyk. Den samme tendensen kommer også når jeg spinner for mye rundt. Som nå.

  Men det er det eneste jeg kan gjøre her. Hva annet liksom? Klærne mine er det ikke mye spennende i. Smykket rundt halsen min er borte, så jeg kan ikke tukle med det. Det er alltids alternativet sang, men det passer ikke helt nå. Etter at jeg danset og sang for fullt utenfor tronsalen fikk jeg nok. Ikke noe mer sang på en stund her nei.

  Jeg lurer på hvem jeg møter først når jeg ankommer. Akkurat som jeg undrer på hvor jeg lander hen. Stillhetens dal er et fristende valg å gjette på, men jeg prøver å være kreativ. Ørkenen kanskje.

  Eller nei. Ikke ørkenen. Vær så snill og la det bli noe annet enn ørkenen.

  Det samme gjelder egentlig for Frihetens dal.

  Mest sannsynlig havner jeg sikkert et sted jeg har vært før. Ikke noe interessant, bare helt normalt. Derfor er nok Stillhetens dal eller Orbisslottet mine beste og mest normale forslag så langt.

  Lurer på om jeg skifter klesplagg igjen eller har på meg dette. Jeg ser nedover meg. Å fy fillern, jeg glemte totalt å tenke over hva slags klær jeg tok på meg i dag tidlig. Jeg ser ut som en jente plassert i en for stor søppelsekk. Og søppelsekker er som oftest store fra før.

  Bare tenk hvor stor en for stor søplesekk er, da!

  Nei, dette begynner å bli dumt. Snart må noe skje. Jeg kjeder meg. Ikke er Nubila her heller til å holde meg med selskap. Det er nesten garantert død av kjedsomhet på meg her nå. Ja, helt klart.

  Jeg spinner rundt et par ganger til. For å gjøre det litt morsommere bøyer jeg beina inntil kroppen sånn at knærne går opp til ansiktet. Jeg legger armene rundt som en lenke.

  Og vipps! Jeg er en spinnende ball uti ingenmannsland.

  Joho! Kjempegøy.

  Nei. Ikke egentlig. Faktisk er dette også ganske kjedelig, men jeg er tom for ideer ved dette tidspunktet.

  Selvfølgelig, det er et par tunge tanker som jeg burde gå igjennom før eller senere. Tanken på at Ryker er død burde være noe jeg skal la hodet mitt få akseptere. Problemet kommer selvsagt av den grunnen at jeg ikke vil akseptere det. Sannheten river i stykker hjertet mitt, drar det fra hverandre i hundre biter. Rett etterpå kastes det tilbake på plass igjen uten en eneste ettertanke på hvilken del som passer hvor. Det er bare en haug med brikker som ligger samlet i en tvungen klump. En klump som skal holde kroppen min i live.

  Jeg har så lyst til å gråte ut alt sammen. Jeg vil krype sammen og kjenne smerten til den forsvinner. Men da kommer det store problemet at den aldri vil bli borte. Jeg vil aldri glemme hvor mye jeg elsker ham. Hvor mye han betyr for meg og livet mitt. Jeg hater følelsen i brystet. Den føles kvelende. Overmannende. Tung. Stikkende. Brennende. Vond.

  Det føles ut som verdens ende. Forskjellen er bare at enden kun befinner seg inni meg og jeg er derfor den eneste som må kjenne hvordan alt faller fra hverandre.

  Jeg snufser. Nesen min har startet å renne. Søren. Nå må jeg komme til klare tanker igjen.

  Jeg rister på hodet for å viske bort de tunge tankene. Der, jeg fikk sluppet ut litt av smerten. Nå kan jeg lukke den inne igjen. Senere får jeg slippe ut litt mer.