Mellom To Verdener

89. Hvilken verden jeg lever i

"Du fikser det," gjentar Ryker for meg og retter opp kappen over skuldrene mine. Pusten min er så skjelven at jeg ikke klarer å fokusere på noe annet enn hvordan jeg kan prøve å fikse den.

Prøver han å være morsom eller? Jeg kommer ikke til å klare dette. Alt kommer til å falle sammen foran øynene mine og kaoset rundt meg vil bare representere alle tankene som konstant fyker oppi hodet mitt.

"Tenk om jeg feiler og tryner på vei oppover midtgangen? Det er sikkert det som kommer til å skje, og hvis ikke er det sikkert noen som kommer til å sabotere meg sånn at det trengs en helt med en S skrevet over brystet sitt til å redde meg ut av situasjonen."

(S-en står forresten for Supermann, fordi han er den første som dukker opp i tankene mine ved ordet "helt".)

"Da skjer det. Ingen vil dømme deg fordi du er klossete, og ingen kommer til å sabotere seg. Du så vel hvordan folket jublet på vei oppover gatene? De elsker deg."

Jo, de gjør kanskje det. Likevel føler jeg hjertet som hopper inni brystet mitt og nekter å høre på det han forteller meg. Jeg prøver å lukke øynene, fokusere på noe helt annet.

Nytteløst.

"Jeg vil bare klare å gjøre dette helt perfekt," sukker jeg.

"Jeg vet at du vil det, men du kan aldri gjøre noe mer perfekt enn du selv gjør det til."

Ikke kom her med dine for smarte visdomsord, Rocco Ryker. Jeg føler meg dum når du gjør sånt.

Innerst inne vet jeg at han har rett. Noe vil aldri bli bedre enn det man gjør det til. Derfor må jeg fokusere på det faktum at jeg må gjøre dette på min egen måte. Det er bare på den måten at jeg kan utføre dette best mulig.

Hvem prøver jeg egentlig å overbevise her? For det funker i hvert fall ikke på meg.

"Du sier det som alt bare er en dum lek."

Jeg rister på hodet. Jeg kan kjenne smykket som dekorer deler av håret mitt veive fram og tilbake.

"Det er ikke en dum lek, men du må forestille deg at det er det."

Han tar hendene om skuldrene mine. Jeg kjenner varmen fra håndflatene hans stråle over til den iskalde huden min under den elegante kjolen. Jeg prøver å stå så rett som mulig i ryggen, men jeg har mest lyst til å synke sammen til en ball og sutre i et hjørne for meg selv. Ikke at det er umulig for meg å gjennomføre. Det vil bare se fryktelig dumt ut for alle andre. Derfor velger jeg å droppe det for nå.

"Å forestille seg en kroning som en dum lek er den verste ideen du noen gang har hatt, Ryker," sier jeg med blikket festet på kjolekanten min. Den er farget dypblå. Resten av kjolen har blitt laget i et overdådig sølv som står til smykket i håret mitt. De lange ermene og den blå kappen får meg til å se mye mektigere ut enn jeg føler meg. Selve skjørtet går langt utover i bredden.

"Nå føler jeg meg truffet."

Han tar knyttneven mot brystet sitt og lager en liten geip med underleppen for å understreke poenget.

"Du vet godt at jeg har rett."

Han nikker svakt. I hodet mitt ser jeg for meg når jeg gikk oppover gatene oversvømt med folk. I forbifarten spottet jeg den gamle damen og mannen jeg valgte å spare livet på kvelden før krigen brøt ut. Et lite smil lurte om munnen min resten av turen. Jeg vinket ivrig til alle som vinket til meg. Alle som ropte ble jeg så rørt av at tårene vellet opp bak øynene mine. Heldigvis klarte jeg å holde mesteparten inne, men jeg skal ikke nekte for at noen fikk unnslippe.