Mellom To Verdener

5. To måner

I det øyeblikket jeg skrur av lyset på rommet mitt - så fort kvelden tillot det - står jeg igjen i mørket. Det eneste som lyser er månen utenfor vinduet. Jeg legger meg ned på senga med hodet på puta og stirrer i taket. Bakhodet banker som bare søren. Pillene begynner å slutte med virkningen sin.

Som bare gjør meg mindre trøtt enn jeg allerede er.

Forsiktig prøver jeg å skyve den ene hånden mellom puta og bakhodet mitt for å kjenne etter. Jeg kjenner så vidt et sår gjennom alle hårstråene. Et sår forårsaket av den dumme skotuppen til Liam som treffer meg i full fart når jeg helt klart var ute av spill allerede før slaget.

Jeg lukker øynene og stønner da hodet verker av berøringen min. Hånden rykkes vekk av instinkt.

"Dumme Liam," hveser jeg. "Dumme drømmer," spytter jeg. "Dumme liv," hvisker jeg. Det er ikke mye jeg tenker over i livet lenger. Fortiden henger på meg som en tynn tråd. Den betyr ingenting, for nåtiden er annerledes og dessverre den jeg må leve i.

Jeg tenker tilbake på tiden med alle de forskjellige vennene mine. De som alltid skrøt sånn av hvor fine øyne jeg hadde blitt tildelt. Knallblå, sa de fleste til meg. Som to safirer i en mye klarere og lysere farge. Jeg ristet alltid på hodet av det. Jeg ville ikke høre folk skryte av meg. Verken om de spesielle øynene mine eller det såkalt vakre håret mitt (som jeg ærlig talt ikke skjønner). Det var ingen nød for meg å ta imot komplimenter fra andre jeg visste ikke var sanne. Høres brutalt ut, jeg vet det. Men på den tiden var alle vennene mine falske. Såpass kan jeg fortelle meg selv. Jeg hang meg på dem fordi jeg trengte noen å være med. Jeg kjente egentlig ingen av dem, men jeg var med dem likevel for å være en del av noe.

Hva kan jeg si? Jeg føler bare ikke det behovet lenger.

Men en kommentar festet seg likevel på hjernen min. Den var fra en av guttene i klassen, Nathan.

"Øynene dine er som to måner," hadde han fortalt meg. Hvordan han i det hele tatt hadde kommet frem til den konklusjonen, er utenfor min forstand. Men den kommentaren sitter fortsatt igjen i tankene mine. Ikke av noen spesiell grunn utenom det at jeg bare hadde blitt overrasket da han sa det til meg.

To måner.

Hva betyr det, egentlig? Øynene mine er ikke måner, de er bare blå. Kanskje litt mer blå enn mange andres, men blå intet mindre.

Som om det ikke var nok til å drive meg til vanvidd allerede, fortsatte han å prate.

"Dessuten må du vite at du alltid ser undrende ut," hadde han avsluttet, bare gått sin vei og etterlatt dermed meg og den måpende munnen min helt alene.

Jeg ser ut mot månen på himmelen. Den er nesten full.

"Måner, du liksom," sier jeg og vifter med hånden oppi været. "Om det bare var så spesielt."