Mellom To Verdener

42. Cael

Føttene mine er fortsatt barbeinte idet jeg skal til å stige i land. Eller på den flyvnede bygningen. Eller er det et slott?

Helt ærlig så vet jeg ikke. 

Jeg vet det. Jeg er dum, men jeg har lært å akseptere det gjennom mine sytten år. 

Jeg er fortsatt støttet til Ryker imens Dagnos leder veien ut av skipet. Planken er bred og med god plass å gå på. Likevel kan jeg føle hjertet banke ekstra hardt inni brystet. Hvis jeg faller ned vil det ikke være noe å si etterpå. Da vil jeg ikke leve lenger. Da jeg treffer bakken etter noen minutter med falling og "splat". Det var alt verden noen gang fikk utbytte av meg. Litt av en utvalgt dette her, altså. 

En jente står og venter ved bryggen. Føttene hennes er dekket med tatoveringer av sirkler som snurrer i hverandre sammen med spiraler og noe som ligner på luftstrømninger. Skoene hennes er tynne sandaler med bånd som er snurret elegant rundt anklene og leggene hennes. Kjolen hennes er akkurat passe. Med et skjørt som er langt bak og kortere foran sånn at beina hennes er synlige opp til knærne. Håret ligger halvveis oppsatt. Med en kringle som strekker seg rundt og rundt.

Hun møter blikket mitt. Øynene hennes lyser i en merkverdig glans. De er lysegrønne.

"Hvem?" spør jeg lavt til Ryker. Han ser ned på meg før jeg diskré peker med fingeren.

"Ryv. Hun er Caels forsnakker," hvisker han i øret mitt. Jeg nikker svakt med hodet.

Det hele virker litt uforstående i mitt hode. Både Ignis og Nubila klarer å prate med meg selv, men Cael, den mektigste, må ha en til å snakke for seg. Noe så teit.

"Cael venter deg," hilser Ryv med alvorlig ansikt. Uttrykket hennes er nesten litt trist, som om hun ikke helt vet hva som foregår. Jeg klarer ikke å la være å stirre på henne. En merkelig liten jente som står på bryggen og venter på meg.

Dette bli bare bedre og bedre jo lenger jeg kommer. Ærlig talt håpte jeg på noe litt normalt i det minste, men her er det på den igjen med noe sært. Noe jeg har lyst til å stusse over, men aldri får tid til. Mest fordi jeg alltid blir nødt til å flykte.

Jaja. Man kan ikke få alt i livet.

"Ikke... ennå..." svarer jeg og rister på hodet. Uansett hvor masete den dragen er på å få snakke med meg kan jeg ikke det akkurat nå. Jeg nekter i denne tilstanden. Trøttheten har trengt seg på meg og utmattelsen gjør det verre. Jeg er rett og slett så sliten at jeg ikke klarer å holde meg på beina engang. Ryker må støtte meg når jeg går.

Ryv skakker litt på hodet og møter blikket mitt halvveis. Hendene hennes er plassert bak på ryggen. Beina er fast plantet i bakken.

"Cael vil prate med deg umiddelbart."

"Vel, du kan si til Cael at Sid ikke er klar. Hun kan nesten ikke prate engang," snapper Ryker mot henne.

Jippi! Et poeng til ham. 

"Du vil møte Cael nå. Han kan fikse problemet."

"Hø?" spør jeg forvirret. Hun nikker.

"Hvis du lar meg eskortere deg til ham vil du forstå," forklarer hun før hun skuler mot Ryker. "Men han får ikke være der. Dagnos kan ta seg av ham imens du er borte."

Jeg stirrer bønnfallende opp på Ryker. Prøver å få ham til å høre ordene jeg gjerne vil uttale.

"Bare gjør som hun sier."

Han ser motvillig ut. Kanskje ikke så rart. Jeg vil heller ikke følge henne. Det kan sikkert være det at Ryker ikke ser ut til å like Dagnos noe særlig også da.