Mellom To Verdener

54. Fortapt

Kinnene mine er lamme. Jeg kan ikke kjenne dem lenger. Fingrene er også frosne. Tærne dunker av smerte. Buksa holder ikke lenger på varmen. Jakka heller ikke.

Det har gått lang tid siden jeg så Ryker. Mørket kom og gikk. Det ble lyst og jeg fant fortsatt ingen Ryker. Jeg vandret så lenge. Stemmen min er borte, jeg har ingen krefter igjen i kroppen. Det er ingen å prate med. Ensomheten er så stor at et tomt hull fylles inni meg. Jeg prøver å gå rundt, koordinere meg mot lyset på fjellet, men det er borte. Siden natten forsvant og morgenlyset fant veien frem har det ikke vært noe lys. Nå kan jeg ikke lenger huske hvilket fjell jeg skal til. Hukommelsen min svikter til den grad at jeg nesten har gitt opp.

Det gigantiske fjellet i midten kommer nærmere meg for hver meter jeg går. Jeg har bestemt meg for å fortsette mot det istedenfor å gå rundt for ingenting. På et eller annet tidspunkt vil sikkert Loxi finne meg, eller Ryker. Bekymringen min for hvor han kan ha tatt veien svir i hjertet mitt. Det er så hult uten ham her ved siden av meg. Eller foran meg, siden han alltid går så mye fortere. Å ha en person jeg kan følge er så fint, spesielt siden jeg alltid har gått alene. Altså, når jeg var mindre var vennene mine mest sannsynlig de verste typen av venner man kunne ha. Til tider var jeg så frustrert over dem at jeg ikke orket å være i nærheten av noen. Ikke engang en av jentene jeg alltid var med.

Navnet hennes er som et famlet minne i hodet mitt. Det er så lenge siden jeg har tenkt på den tiden. Ikke at den har gått bort fra minnene mine. De vil være der for evig og alltid, dyttende hvordan hun svek meg rett opp i ansiktet mitt. Så etter det ble det til at jeg hang rundt med alle og fikk masse venner jeg ikke brydde meg om. Og etter det igjen kom det til at marerittene mine ble verre og at jeg startet å vandre alene fordi jeg fant det for gitt å være med noen som faktisk forsto meg.

Så ja, livet var ikke lett hjemme heller.

Solen skinner gjennom de gjennomsiktige skyene. Det slutter aldri å snø, men det er lettere nå. Bedre enn i natt hvor jeg etter hvert ble så oppgitt at jeg begynte å skrike til vinden fordi jeg var så sur. Sur over at hele verden bare ikke vil samarbeide med meg og at en drage har tatt bolig inni kroppen min.

Tenk at Nubilas sjel lever inni meg. Nå kan man like så godt gå rundt å kalle meg schizofren. Jeg som trodde hun kontaktet meg fra en eller annen åndeverden, men neida. Det skulle selvfølgelig være mer unaturlig enn det.

Som om livet mitt ikke er tullerusk nok fra før.

Snøen når opp til knærne mine her ute. Det går akkurat over grensen på støvelen sånn at de fylles opp. Følelsen av halvveis smeltet snø får meg til å klapre tenner. Den sjokkerende overraskelsen av iskaldt vann som treffer føttene mine får meg nesten til å bite meg selv hardt i tunga. Heldigvis unngår jeg det i siste sekund.

Jeg skuler bortover horisonten og oppover mot himmelen. Fjellet er så høyt at toppen forsvinner blant de lavtliggende skyene. Store snøflak rusher seg veien nedover til det snødekkede fjellet av solid stein.

Hvem skulle trodd at det å vandre alene i evigheter kan være så kjedelig? Ærlig talt, jeg gjesper hvert minutt imens jeg sleper beina etter meg bortover på det håpløse området. Jeg føler at det ikke nytter. Tvilen gnager inni meg, minner konstant på at jeg ikke er klar. Det burde ikke vært meg.

Skjerp deg nå, selvfølgelig burde det vært deg. Stopp å tvile på deg selv.

Til og med tankene mine er i konflikt. Er det aldri noe som kan være i orden? Sikkert ikke, jeg mener, da ville vel livet vært kjedelig. Kanskje jeg skal vurdere å være takknemlig over det jeg har. Tross alt har jeg møtt mange flotte mennesker. Det hadde jeg ikke gjort hvis jeg var normal. Da ville jeg ikke havnet her. Kanskje at det lille gnistet av noe lyst kan få meg til å fortsette. Det er ikke stort annet å gjøre. Enten kan jeg vandre eller jeg kan legge meg ned og vente på døden. For å være ærlig frister ikke den siste noe særlig. Ikke ennå i hvert fall.