Mellom To Verdener

46. Fortrenge smerten

"Jeg mente det ikke!" hulker jeg. Tårene strømmer nedover kinnene mine. Knyttnevene er knyttet og føttene sjangler under meg. Jeg må bare holde meg selv stående.

"Du gjorde det likevel," skylder han på meg. Jeg klarer ikke. Det føles så vondt inni meg. Hvordan kunne jeg gjøre noe sånt? Noe så grusomt?

"Jeg beklager. Jeg visste ikke hva jeg gjorde," gråter jeg og prøver desperat å tørke vekk tårene med håndbaken. Det nytter ikke, de renner nedover likevel.

"Det forandrer ikke det faktum at du drepte meg!" roper han inn i ansiktet mitt. Jeg biter meg i underleppen. Hardt, for at den ikke skal riste.

"Hva vil du at jeg skal gjøre?"

"Slutt å leke helt. Du kan ikke kontrollere det du driver med, så stopp å prøve," spytter han mot ansiktet mitt. Jeg faller ned på knærne. Småsteiner skjærer seg inn i knærne mine idet jeg treffer bakken. Det er så mørkt. Bare han og jeg er lyst opp i dette dystre området jeg ikke vet hvor er hen.

Jeg drepte ham.

Hvorfor drepte jeg ham?

Slutte å leke helt. Hva mente han med det? Jeg hadde ikke lekt helt i det hele tatt siden jeg dukket opp og ble fortalt å redde verden. Heller det stikk motsatte har vel vært tilfelle. Jeg vil ikke være den som hele verden må lene seg på. Den som alle forventer skal utrette noe jeg ikke er klar for ennå. Alt er så ufattelig.

"Stopp å gråte!" beordrer han og griper haken min med venstre hånden sin.

"Jeg kan ikke noe for det," svarer jeg og svelger tungt. "Tårene vil ikke stoppe å renne. Jeg er så lei meg for at jeg drepte deg."

Han virker nesten litt overrasket over ordene mine. Akkurat som han endelig forstår at jeg faktisk er lei meg og ikke mente det.

"Dessuten prøvde du å drepe meg," påpeker jeg og skyver vekk hånden hans. Han ser helt malplassert ut. Munnen er åpen som han skal til å si noe, men ingen ord kommer ut av munnen hans.

"Jeg..." stotrer han.

<<<>>>

Svetten pipler i pannen min. Håret ligger klistret til pannen og nakken og hodet knaker av smerte. Beina mine er like ille etter all treningen.

Det var den hvileøkten.

Jeg gjesper og drar håret bort fra ansiktet og nakken med hendene. Om jeg bare hadde en strikk ville det løst mange problemer. Når Ryker er våken skal jeg spørre ham.

Knebuksene ligger slengt over stolen. Jeg kjapper meg med å hive dem på før jeg vandrer ut mot  utgangsdøren. Frisk luft var alltid den beste medisinen hjemme. Da jeg våknet hver natt med hodepine og slet med det hele dagen igjennom. Det er ikke uvant smerte og jeg har lært meg å takle den. På de dagene det var verst tok jeg paracet for å slippe å bare tenke på smerten. Skolen  var viktig for meg og en av de tingene jeg brydde meg mest om. Selv om det ikke gikk strålende i alle fag syntes jeg det var gøy likevel.

Men det virket alt så fjernt og langt borte for meg nå.

Jeg lurer på hva moren min tenker. Hvordan hun har det hvis det er sant at jeg bare forsvant. Jeg klarer ikke tenke på mors ansikt. Selv om hun ofte var håpløs til jobben å være mor er jeg uendelig takknemlig for å ha en som henne. Min eneste klippe gjennom de fleste årene etter at jeg ble "freak" og ingen ville være vennen min mer. Jeg bestemte det delvis selv. Høre på musikk, gå med store klær og alltid vandre alene gjennom skolegården gjorde meg automatisk lavere stilt i klassen. Jeg tok ikke initiativ til å få venner heller. Det føltes bare så bortkastet. Jeg hørte ikke til uansett.