Mellom To Verdener

20. Tunnelen

Jeg syntes på en måte synd på vakten jeg etterlot der nede i kun undertøyet. Men mer på meg selv enn noe annet.

"Jeg visste det," mumler jeg for meg selv. "Rustningen er for stor." Hjelmen vakler fra side til side imens jeg går oppover fengselet. Jeg prøver å spille normal, men lyden av det skranglende metallet gjør det vanskelig å holde fokuset. Flere av vaktene stirrer intenst på meg når jeg går forbi og smilet mitt gjør det ikke akkurat særlig mye bedre heller.

Hvorfor smiler jeg mot disse folka igjen?

Jeg har ikke peiling, og rødmen gjør det bare vanskeligere å huske hvorfor. Hvis de ser at det er en jente under hjelmen er jeg fortapt. Hvis de finner ut at jeg har stjålet en annens uniform er det ingenting igjen å gjøre. Da vil de vite at jeg kun er en liten jente på rømmen.

Himmelen er klar over meg. Det er natt, så stjernene har begynte å titte frem. De er så annerledes her enn hjemme. Når jeg ser gjennom vinduet er det sjeldent jeg ser mange stjerner. Belysningen nede på bakken er for stor. Men her, her er det så vakkert at det er til å få tårer i øynene av. De skinner i alle typer farger. Ikke bare hvitt, som er det jeg ofte ser. Det er klart jeg har sett stjerner lyse i både rødt og grønt, men dette tar kaka altså.

"God kveld," hilser en av vaktene utrolig nok. Øynene hans ser på meg. Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre. Derfor kniper jeg igjen øynene imens jeg klistrer på meg et glis.

"God kveld, ja," svarer jeg og tar hånden nervøst til nakken. Jeg kaldsvetter. Latteren min er så skjelven at den må være gjennomskuelig, men vakten ser ikke ut til å bry seg.

Jeg bestemmer meg for bare å gå videre. Så lenge ingen roper og skriker om at jeg må stoppe har jeg ikke tenkt til det heller.

Rustningen lager så mye lyd for hvert skritt jeg tar. Det er til å bli gal av. Eller med bedre ettertanke, jeg er gal av det.

Det eneste jeg kan trøste meg med er at det var mitt eneste alternativ. Selvfølgelig, det hadde hjulpet hvis uniformen faktisk passet meg.

Fordømte vakt for å være så høy og bred.

Toppen nærmer seg fort nå. Bare et par runder til nå, så er jeg nesten øverst og kan komme meg ut herfra. Hvordan jeg har tenkt til å lure vaktene til å slippe meg ut har jeg ikke tenkt ut. Jeg må ta det på sparket og trygle om at det går.

En vakt passerer meg. Ansiktet ligger i skyggen, men jeg kan se blikket streife meg når han går forbi. Jeg puster lettet ut idet han har gått.

I hvert fall det ene sekundet.

"Du!" utbryter han. Kroppen min fryser på stedet. Søren klype. Det er det.

Jeg er avslørt.

Alt håpet mitt om å unnslippe blir kastet vekk i det sekundet. Jeg vil synke sammen der jeg står, men prøver å holde motet oppe.

Øynene mine søker desperat fra side til side i all hastighet for å finne en utvei. Noe som kan hjelpe meg til å komme unna må vel finnes.

Så ser jeg det. En hammer som henger på veggen.

Det betyr ingenting hvorfor den er der. Bare det at den faktisk henger der er nok for at jeg får meg til å gjøre noe.

Jeg spretter til siden, griper tak rundt håndtaket på hammeren og løfter den av veggen. Sjokkert over vekten mister jeg nesten balansen der jeg står. Vakten kommer et par skritt nærmere meg. Jeg gjorde dette med krakken, nå må jeg bare slå med en tung hammer isteden.