Mellom To Verdener

44. Bortkommen

"Vær så snill! Jeg trenger en til å trene meg," trygler jeg en sta Ryker som nekter å høre på forslaget mitt.

"Nei," svarer han strengt. "Jeg vil ikke."

Jeg himler med øynene oppgitt over hvor umulig han er. Det har gått fire dager siden jeg først foreslo dette. Han nekter fortsatt. Jeg vet at jeg snart må spørre ham om boken han stjal, men jeg har ikke klart å gjøre det ennå. Hver gang jeg nærmer meg å komme inn på det blir jeg alltid avbrutt av min indre usikkerhet som sier at jeg skal vente litt til. Det er ikke til mitt eget beste. Heller for Rykers, men det vet ikke ingen utenom meg. Jeg er redd at å konfrontere han direkte bare vil gjøre det verre. Derfor holder jeg igjen.

"Kom igjen. Området vil være på toppen av et tårn hvor ingen vil følge med. Vi er alene, så du slipper å måtte vise deg frem."

"Det er ikke derfor jeg ikke vil trene deg, Sid. Dette går ut på at du er jente."

Jeg snøfter fornærmet.

"Hva har det å si?"

"Jeg mente det ikke sånn," innvender han og starter å gå frem og tilbake.

"Hvordan mente du det da?" spør jeg og hever øyenbrynene. Han møter blikket mitt et lite sekund.

"Jeg... ehm... Du skjønner vel at en som meg ikke burde trene en som deg. Hvorfor kan du ikke bare la Ryv gjøre det?"

Jeg slår knyttneven ned i trebordet rett foran meg. Rommet vi står i er stuen til et av husene vi får bo i så lenge vi er her. Det var utrolig mye trøbbel med å få ordnet det. Han som eide husene var skikkelig vrang på å låne det ut til fremmede. Selv om Ryv forklarte at Cael selv hadde sagt at vi skulle få bo her hadde han ikke brydd seg en smule. Han hevdet at vi alle løy og måtte komme oss vekk fra eiendommen hans.

Selvfølgelig, han hadde gitt seg når Cael selv hadde dukket opp på utsiden og bedt ham låne oss et av husene.

Det er spesielt, dette huset, fordi det er plassert på en egen flyvende øy. Den er forbundet med palasset gjennom solide broer. Jeg føler meg likevel ikke trygg når jeg krysser den. Hvem vet når en sånn bro kanskje gir etter.

"Fordi Ryv er skummel," svarer jeg som om det er det mest åpenbare i hele verden. "Dessuten er du kjempegod til å slåss. Ikke motsi meg fordi du vet jeg så deg Danyr."

Han rister svakt på hodet.

"Jeg nekter. Du får mase så mye du vil, men ingenting vil få meg til å endre mening."

Underleppen min former en overdreven geip.

"Så jeg er støkk med Ryv?" spør jeg og veiver med armene i været for å vise mitt hysteri. Ryker ser ikke engang på meg. Øynene hans fokuserer ut gjennom vinduet og alt som er på utsiden. Så interessant kan det ikke være, det er tross alt bare blå himmel og skyer.

"Vel... det er en til," mumler han og drar fingrene gjennom håret.

Tankene mine går automatisk til Aghon. Han og Gryn ankom for et par dager siden. De og noen soldater hadde klart å flykte før de ble tatt til fange av Garjo. Til alles skuffelse meddelte han at Ziva var blitt tatt til fange og holdt oppi tårnet av slottet. I tillegg hadde Hylun og sir Lion også blitt tatt. De hadde ikke turt å prøve å redde noen av dem i frykt for at ingen da kunne fortelle noe videre til oss. På en måte forsto jeg det, men en indre irritasjon gjorde meg likevel litt sint. Som også er grunnen til at Aghon heller ikke er et av de bedre alternativene.

På en annen side...

"Ja vel, siden du nekter spør jeg Aghon istedenfor. Han er sikkert villig til å hjelpe meg!" brøler jeg og styrter mot døra. Ryker griper hånden min idet jeg skal til å ta på meg den andre støvelen.

"Vil du virkelig bli trent opp av Aghon fremfor Ryv?" spør han og hever et øyenbryn. Jeg trekker pusten. Dypt og lenge.

"Ja," bekrefter jeg og river til meg armen. "Det vil jeg."

Han gjør ikke noe mer for å stoppe meg. Det triste blikket hans stikker inni brystet på meg, men det er ingenting å få gjort noe med. Hvis det Aghon sa var riktig burde jeg ikke stole på det Ryker fortalte meg om han. Kanskje han er hyggelig og ikke er så fæl som Ryker gjorde ham.

Dessuten sa han at han ville bli kjent med meg. For øyeblikket er det mer fristende enn en fryktinngytende jente som snakker for Cael. Kanskje til og med et bedre alternativ enn Ryker som stjal den boken fra biblioteket jeg lette etter.

Det er det som heter tilfeldigheter. Men av alle bøkene som var på det biblioteket, hvorfor tok han den?

Jeg når broen som skiller meg fra det svevende slottet. Aghon er i et av de større rommene og holder et møte om krigsplaner for fremtiden. Jeg var med på et av dem i går, men fant det utrolig uinteressant siden jeg ikke vet hva alle ordene betyr. De snakker om ulike strategier og former hæren skal danne. I mitt hode passer det hele bare ikke sammen, så jeg fant ikke nytte av å være der. Kanskje når tiden er inne til at jeg er en del av krigen, men for nå kan jeg heller fokusere på å komme meg til Snøtopp tundra og lære meg å slåss.

Støvlehælen klikker mot steinene. Vinden rusker i håret mitt. Flere hårstrå blåser foran ansiktet mitt selv om jeg prøver å plassere dem bak øret. De finner veien til øynene mine likevel. Knebuksene passer dårlig for det kjølige været, men det er det alle bruker her og dermed så og si det eneste de har å tilby. Ryker prøver fortsatt å få den ene sydamen her til å lage tykke nok klær for snøværet som venter oss. Dessverre tar det lang tid.

Jeg bremser opp ved enden av broen. Bare noen minutter til og jeg når slottet. Derfor stanser jeg og lener meg mot rekkverket. Det er solid og laget av stablet stein. Luften er frisk mot den forvirrede hjernen min. I noen sekunder står jeg bare der. Puster, stirrer, tenker ikke på noe som helst. Jeg lukker øynene for å la tårene holde seg på plass. En av dem sniker seg likevel ut og renner nedover kinnet mitt.

"Alt bra?"

Jeg sperrer opp øynene av Aghons stemme.

"Jaja, alt er fint," smiler jeg og forter meg å tørke vekk tåren som avslører meg.

"Sikker? Du ser litt bortkommen ut," forteller han og kommer mot meg. Han stanser en meter fra meg. De oransje øynene hans glimter i solen. Håret ligger rufsete på hodet.

Jeg la aldri merke til det, men kjeven hans er veldig markert også.

"Helt sikker. Faktisk skulle jeg inn på slottet for å prate med deg. Flaks for meg at du er her ute."

"Ja vel, hva lurte du på?" spør han, legger armene i kors og lener seg mot rekkverket med nedre delen av ryggen.

"Du skjønner Ryker nekter å lære meg å slåss og..."

"Så herr overbeskytter nekter å la deg kunne forsvare deg selv hæ? Ja det var litt av et sjokk må jeg si," ler han ironisk. Jeg himler med øynene.

"Jeg kom ikke hit for å snakke om han. Vil du lære meg å slåss eller ikke?"

Aghon snufser litt med nesen. Han stirrer opp i luften, fraværende.

"Hvorfor vil du at jeg skal gjøre det?" lurer han etter flere sekunders stillhet.

"Ikke tro at det er fordi jeg har lyst til å tilbringe tid med deg. Det er fordi jeg ikke vil bli lært opp av Ryv fordi hun skremmer meg." forklarer jeg med en undertone av bitterhet for å understreke poenget.

"Ryv er skremmende," samtykker han. Åndedraget hans er tungt. "Jeg kan trene deg. Har ikke så mye å finne på her uansett mellom alle møtene."

Han flirer.

"Takk, vi kan starte imorgen."

Aghon humrer og rister på hodet.

"Nei, kjære deg. Vi starter nå."