Mellom To Verdener

40. Den mektigste kan tape

Langs gatene i byen Danyr på samme tid...

Dronningens ynkelige forsøk på å vinne krigen, feiler. Garjo vandrer gjennom de brennende gatene, stirrer på alle de uskyldige som ligger døde langs veien. Blodet siler nedover langs rennesteinene. Det har blitt utspilt mange liv.

Gliset hans kan ikke uttrykke gleden han føler over å se det. De grusomme tankene kan ikke vises på utsiden så godt som han vil. Men handlingene kan det, for bare se på mesterverket hans!

"Er dronningen under kontroll?" spør Garjo til en av soldatene som kommer mot ham. Soldaten rister fort på hodet sitt.

"Slottet er ennå ikke sikret, min Herre. Dronningen holder et sterkt forsvar," forklarer han. Beina bremser opp. Soldaten tar seg desperat til halsen. De ekle lydene av at noen kveles skingrer i ørene hans.

Etter et par sekunder faller han om på bakken. Sammensunken. Død.

"Da får jeg bare ta henne selv," mumler han mellom tennene og går rolig videre. Hælene på støvlene hans klikker langs steinveien. Hendene har han lagt bak på ryggen. De hviler trygt imens han vandrer så treigt at ingen verdens bekymringer slår innpå ham.

Øynene hisser seg opp i fargen sin når han får se det idiotiske angrepet som blir holdt oppe på slottet. Han er bare et par meter unna trappa som fører opp mot slottshagen på framsiden.

Et steg av gangen løfter han føttene oppover for å ta et steg videre. Hele veien til han når toppen hvor soldatene står og prøver å bryte ned slottsdøren.

"Flytt dere," kommanderer han lavt. Soldatene spretter til alle sider. Ingen tør engang å snakke med ham om kommandoen.

Armene hans heves høyt. Øynene lukkes bestemt i konsentrasjon. Han fokuserer på døren. Alt den er laget av og hvordan det kan flyttes fra sitt ståsted. Kreftene inni ham strømmer til i hendene.

Et brak får hele døren til å rase sammen i biter foran ham. Vokterens symboler gravert inn i treverket eksploderer til tusen fragmenter som faller ned mot bakken. Eldgammelt byggverk forsvinner og blir til støv. Aldri mer til for menneskets øye å beundre.

"Så vanskelig var det," hveser han og peker en finger mot døren. "Inn og angrip."

Soldatene løper inn. Flere kommer fra gatene og fyller på sånn at rader på rader med væpnede soldater styrter slottet. Garjo blir stående med ansiktet lyst opp i et ekkelt flir.

Han slikker seg over leppene med tungespissen.

"Dronning Ziva av Danyr, din tid er snart omme."

De bestemte skrittene hans høres gjennom gangene idet han går innover i slottet. Hørselen oppfatter skrik og rop fra storhallen han vet ligger til høyre. Han har studer kartet over slottets indre i dagevis. Han kan stedet inn og ut.

Han svinger rundt hjørnet. Døren inn til hallen er åpen. Døde soldater ligger langs bakken bortover i gangen. To stykker ligger ved inngangsdøren med strupen skjært over seg i et elegant kutt. På innsiden kan han se to boomeranger sveve gjennom luften i all sin hastighet. Den tungtpustende dronningen står i midten av alt kaoset. Hun er omringet av en haug med soldater. Øynene hennes møter Garjo sine.

Hun ser sannheten. Hun ser det ingen andre ser.

"Garjo," mumler hun. Garjo vipper et smil i den venstre munnviken.

"Klar for å se kongeriket ditt falle?" flirer han og går mot henne. Øynene hennes lyses opp av sinne. Soldatene rundt står og venter.

Garjo rister oppgitt på hodet. Rødhårede og temperamentet deres...

"Ikke se så sinna ut. Du visste godt at denne dagen vill komme," svarer han sukkersøtt mot de rasende øynene hennes. Han kan høre den lave knurringen som kommer fra dypt nedi strupen hennes.

"Du vil aldri vinne. Til slutt vil du også se at den mektigste kan tape," brøler hun ut i rommet så alle kan høre det. Ordene hennes gir gjenlyd. De kastes tilbake og inn i ørene hans en gang til.

Han stirrer triumferende inn i øynene hennes.

"Jeg ville ikke vært så sikker på det."