Mellom To Verdener

10. Den utvalgte

Liam sitter og stirrer på meg igjen. Det er som om han følger med på hver eneste bevegelse jeg gjør.

Hva enn jeg foretar meg, så ser han det.

Irriterende, for å være ærlig. Jeg tok han ikke for å være stalkertypen.

Eller når jeg tenker etter, så gjør jeg vel kanskje det.

Helt siden jeg måtte være borte fra skolen for fire dager siden, har han prøvd å hale ut av meg hvorfor jeg ikke kom på skolen etter det som skjedde.

Som i første time: "Sid, hvorfor kom du ikke på skolen? Er du pingle eller? Tror du moren din vil holde deg trygg fordi du har vondt i hodet?"

Jeg svarte ham ikke, selv om han ventet gjennom hele timen på at jeg skulle det. Det var nesten så han dro hodet mitt opp etter håret et lite øyeblikk til læreren viste seg.

Den læreren var redningen min. På grunn av det har jeg sluppet å se inn i de stygge øynene hans og vite hva jeg møter. Fiendtligheten hans når helt bort hit i dette øyeblikket. Det er så frustrerende. Jeg hater ham.

Jeg liker ikke å hate ham, men jeg gjør det. Jeg virkelig hater ham.

Musikken dundrer i ørene mine som en distraksjon. Jeg vil skru opp volumet enda mer, men jeg er redd andre vil høre det på den måten. Det forundrer meg at jeg ikke fokuserer engang på sangen. Jeg gjør aldri det. Bare å ha den der for at hodet kan slappe litt av, er det eneste jeg trenger den til. Tankene er vanskeligere å forme når høy musikk bråker i ørene.

Jeg kan se at Liam har tenkt til å lene seg mot meg for å si noe. Blikket mitt flakker alle andre steder for å late som om jeg ikke ser ham. Jeg orker virkelig ikke prate med ham akkurat nå. Selv om jeg aldri gjør det.

Synet blafrer foran meg.

Jeg søker etter en klokke på veggen, men mislykkes. Dette er ikke riktig tidspunkt. Det er fortsatt to timer til lunsj. Ingenting bør hende nå. Ikke nå, vær så snill.

I det sekundet jeg trygler meg selv, mister jeg balansen av stolen. Kroppen har ingen krefter igjen. Jeg faller ned mot bakken og lander med siden av hodet mot gulvet.

Så blir det svart.

***

Og jeg som virkelig var sikker på at "anfallene" mine hadde faste tider. Vel, ser man det, det har de altså ikke likevel.

Jeg stirrer opp mot himmelen. Det første jeg legger merke til, er den skarpe solen. Ingen snø som faller i ansiktet på meg. Kanskje synet bare tuller med meg. Det svikter sikkert fordi det er så tåkete. Solen er så uklar.

Ja, det må det være.

Så legger jeg merke til den tørre bakken under meg. Det er gress. Hendene mine kjenner det.

Gress? Sol?

Det er ikke mulig, eller hva? Ingenting pleier å være positivt. I så fall vil dette være første gangen. Jeg prøver å reise meg.

Og tilbake til verden mot Sid.

Jeg kan ikke røre meg.

Søren, jeg hadde virkelig håpet hevet for denne.

"Du!" utbryter en stemme like i nærheten. Et ansikt er plutselig bare centimeter fra mitt. Nesen rører borti min et lite sekund. Jeg klarer ikke se trekkene skikkelig, men det er en gutt. Håret er blondt og øynene...

Jeg klarer ikke tyde øynene.

"Det er deg," sier han glad. Hånden hans griper etter den ene som ligger nedi gresset og trykker den mellom begge sine. Han legger den mot brystet sitt. Jeg klarer ikke se hvor store hendene hans er, selv om de føles mye større ut enn min.

Men så har jeg ganske små hender, da.

"Hø?" snøvler jeg. Jeg klarer ikke helt henge med på ordene hans. Ørene lager slik en rar suselyd.

"Det er virkelig deg. Det må det være," forteller han glad for seg selv. Ansiktet forsvinner fra det tåkete blikket mitt noen sekunder. Jeg stønner og prøver å løfte hodet litt. Det er bare å gi opp. Kroppen er tung som bly. Jeg har ikke sjans.

"H-hva mener du?" stotrer jeg usikkert. Ansiktet hans kommer til syne igjen. Jeg klarer å tyde et bredt smil bre seg over munnen hans.

"Forteller du meg at du har ingen anelse om hva jeg snakker om?"

Jeg rynker brynene. De fungerer, i hvert fall.

"Hvordan s-skulle jeg k-kunne vite d-det?"

Stemmen er så dritt at det er vanskelig å konsentrere seg om ordene jeg skal si istedenfor uttalen.

"Vel, la meg fortelle det til deg," stråler han. "Du er den vi har ventet på. Den utvalgte."