Mellom To Verdener

58. Hvis bare livet var enklere

Den tunge pusten til Loxi og Ryker berører hørselen min imens jeg lys våken prøver å konsentrere meg om alt annet. Jeg prøver å sove, men hodet lytter ikke. Det protesterer mer og mer jo hardere jeg prøver. Så istedenfor bare gir jeg opp. De to andre høres i hvert fall rolige ut.

Det er bra. De trenger pause.

Hjertet mitt dunker hardt inni brystet. Jeg er redd de vil høre det hvis jeg blir noe mer oppgiret nå. Av en eller annen grunn nekter det å stoppe å banke så høyt. Pusten min er rask og ukontrollert. Litt til og jeg hyperventilerer der jeg ligger med ansiktet vendt opp mot taket.

Hvorfor får jeg panikk nå? Det gir ingen mening. Frem til nå har jeg klart å holde meg ganske rolig. Kanskje kroppen min sier ifra at den har fått nok. Dette er så langt jeg kom og nå gidder den ikke mer.

Et lite håp forteller meg at det ikke er grunnen, men mye tyder det motsatte. Jeg forstår ikke. Hvorfor er jeg her? Hvorfor er jeg den utvalgte?

Det eneste jeg klarer å gjøre er å gå rundt og tvile på meg selv, jeg må skjerpe meg. Jeg kan ikke fortsette på denne måten om jeg vil klare å gjennomføre dette.

Loxi fortalte meg å velge varsomt, men hva betyr egentlig det? Valg gjøres hele tiden, med eller uten mitt samtykke. Jeg var så dratt inn i alt det hun sa at jeg ikke tenkte meg om når jeg svarte. Dessuten burde det være en selvfølge at jeg sa meg enig. Hun har rett tross alt.

Det er synd at bare alle valgene jeg gjør som oftest går i dass. Hjernen min er laget for å tvile. Uansett situasjon jeg er i så er den der til å sette alt i nye perspektiver. Som oftest negative. Ikke fordi jeg har lyst, det er bare sånn jeg er bygd opp til å fungere.

Jeg sperrer opp øynene idet jeg hører smatting i rommet. Hodet mitt snur seg automatisk for å se etter. Heldigvis er det bare Ryker. Han sover ennå, så jeg har ingenting å bekymre meg over.

Et lettet utpust slipper ut igjennom munnen min. Et stille et, for at jeg skal holde de andre sovende. Jeg orker ikke å forklare noen hvorfor jeg er våken akkurat nå. For å være ærlig vil jeg ikke prate med noen i det hele tatt. Det er bare en ting jeg har lyst til å se på.

Kartet.

Jeg er så nysgjerrig på hvorfor de pratet så lenge om veien vi skal ta for å komme oss til toppen av fjellet. Så nysgjerrig at det gnager litt i magen bare jeg tenker på det.

Øynene mine søker rundt en gang til for å forsikre seg om at ingen er våkne. Kanskje jeg nå kan snike meg bort til bordet for å se etter. Jeg må bare finne et lite lys sånn at jeg kan se kartet. Etter hva jeg observerte har de ikke lagt det bort noe sted, så det skal fortsatt ligge fremme der. Det er heller lys som er et problem. Selvfølgelig, hvis jeg gikk ut og så på det ville det ikke være et problem for de andre om jeg hadde lys. Det ville heller blitt et problem for meg som da må sitte ute i kulden med ulver passerende i området.

Derfor tror jeg bare at jeg blir her inne istedenfor. Det virker som en bedre ide. Jeg må bare snike meg rundt og håpe på at de andre ikke våkner idet jeg gjør det. La i hvert fall beina være i orden. Hvis jeg snubler og knuser noe er det ikke sjans for at jeg slipper unna. Og siden det er såpass mørkt ser jeg nesten ingenting heller. Det er så vidt jeg klarer å skimte skikkelsen til de to sovende menneskene med meg her.

Forsiktig og veldig sakte setter jeg meg opp i sengen og slenger beina over kanten. Et lite dunk høres idet støvlene treffer gulvet. I mine ører er lyden grusomt høyt, men jeg vet at den er det fordi alt rundt meg er så stille. Jeg svelger tungt og reiser meg opp. Beina mine svaier litt, men det går. Jeg kan gå på dem. Snikende som overhodet mulig lister jeg meg bortover til hendene mine dulter borti bordkanten.