Mellom To Verdener

53. I ettertid

Jeg har ofte spurt meg selv hvordan jeg endte opp med det livet jeg ble tildelt. Hvordan verden bestemte at jeg skulle oppleve gleden av å leve. Jeg lurer på hvorfor det ble slik. Hvorfor man velger en bestemt til å veie en hel verdens skjebne på. Hvorfor?

Det gir ingen mening at en person skal redde hele verden. Spesielt når den ene personen er meg. Jeg har hele livet tenkt at jeg bare levde et kjedelig liv. Et liv jeg levde og måtte finne meg i å ha hodet i smerte og tankene et helt annet sted. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle at jeg nå må legge alt det til side for å bli en annen. Den utvalgte, for noe tøv.

Alt burde bare vært noe tull, men det er sannhet. Alt sammen til den minste biten. Det river meg i stykker å tenke for mye på det. Her ute er det ikke stort annet å gjøre imens man vandrer. Hvis jeg skal legge merke til noe annet enn kulden må jeg gå dypere inn i meg selv for å unngå det. Jeg orker ikke tanken på å befinne meg der jeg er. Så lenge jeg når destinasjonen min er jeg fornøyd.

Ryker vandrer flere meter foran meg. Han beveger seg med letthet, mens jeg sliter med hvert skritt jeg tar. Jeg kan høre at han stønner over vinden. Selv prøver jeg å unngå det. Det er ingen grunn til å klage over dette været, jeg er allerede vandt til det.

For første gang er jeg varm. Jeg er fryser ikke til det innerste beinet i kroppen min. Det er godt å kjenne at jeg svetter når jeg går. Selv om det gjør kroppen klam og at klærne klistrer seg på innsiden er det likevel bedre enn å fryse.

"Ryker!" brøler jeg gjennom vinden. Den pelskledde skikkelsen hans stopper opp og snur seg mot meg. Han har et klede foran nesen og munnen for å ikke frosse. Jeg har det samme.

"Hva?" roper han tilbake.

"Det begynner å bli mørkt," skriker jeg og peker opp mot himmelen hvor stjerner har begynt å titte frem i alle mulige farger. De er nesten som en regnbue spredt utover hele himmelen.

"Vi må fortsette til vi finner ly," forteller han idet jeg er nærme nok til at vi kan prate vanlig.

"Jeg vet det, men hvor finner vi det? Det er bare et øde landskap av snø her. Fjellet vi skal til er altfor langt unna og isen gjør det vanskelig å grave hule."

Han rynker brynene fortvilet. Jeg føler den samme følelsen. Hvor i huleste skal vi gå hen nå? Å vandre i mørket her ute virker ikke som den beste ideen. Tenk hvis det finnes monstre her ute jeg bare aldri har kommet over? Tenk om vi begge blir spist imens vi sover og at verden da vil være fortapt?

Nei, jeg kan ikke tenke sånne tanker. Få dem ut av hodet ditt med en gang.

"Hvis du ser der borte," - Ryker peker armen mot noe - "så tror jeg vi kan nå bort dit i tide. Jeg er ganske sikker på at det er ly der."

Jeg myser med øynene for å se bedre etter, men jeg klarer tydeligvis ikke å se det han ser.

"Javel, jeg stoler på deg."

Han vandrer videre med meg hengende etter. Ryggsekken på ryggen gjør at den verker. Mer enn jeg trodde den ville gjøre. Ryker hadde tatt med mye drikke, noe jeg vet vi trenger, men er likevel slitsomt å bære på. Sekken hans ser så lett ut siden han går så enkelt. Det er sikkert fordi han er så sterk at det ikke plager han. Han er vel vandt til alt dette siden han vokste opp i denne verdenen hvor alle mennesker må gjøre noe for å overleve.

Til motsetning hvor jeg kommer fra.

Snøen pisker i øynene og gjør det utfordrende å se alt foran meg. Synet blir som en uklar blør. Føttene mine er dekket av frossen snø som har festet seg til støvelen. Det gjør det tyngre å gå. Siden klærne er så store hjelper ikke akkurat det noe særlig heller. De henger veldig på kroppen min. Buksene svaier til alle kanter imens jeg går og det er bare spørsmål om tid før de faller ned fordi beltet ryker.