Mellom To Verdener

9. Fantasiland

Det har gått tre dager. Såret er nesten så bra at jeg kan gå på skolen igjen.

Hurra!

Magen vrir seg bare ved tanken på det.

Jeg har ikke rikket med ut av denne senga på evigheter. Jeg bare sitter her og stirrer mot veggen eller pc-en. Etter at novellen var ferdig skrevet er det ingenting å gjøre. Derfor tenker jeg ikke på noe. Jeg gjør ingenting.

Bare sitter her.

Viljen er ikke sterk nok til å gjøre forandring. Jeg ønsker ikke engang prøve for å se om jeg kan. Mest fordi jeg frykter for å mislykkes.

Jeg strekker armen for å nå kakaoen på nattbordet. Forsiktig nipper jeg i meg en liten slurk, lukker øynene og senker koppen ned i fanget. Den andre hånden smyger seg rundt den varme koppen. Varmen ulmer godt mot håndflaten.

"Skal du ha noe å spise?" spør mor i døråpningen. Skulderen hennes er lent mot listen. Blikket hennes er vanskelig å tyde fra der hun står.

"Nei takk," svarer jeg, ser opp på mor og tvinger frem et lite smil.

"Du må spise, kjære deg," maser hun og setter seg på sengekanten. Jeg trekker litt på skuldrene og stirrer mot kakaoen i hendene mine.

"Jeg føler ikke for å spise akkurat nå."

Hun møter øynene mine idet jeg ser opp. Det stirrende blikket er så alvorlig at smilet mitt blekner.

"Du har ikke spist i hele dag. Klokken er nesten fire på ettermiddagen."

Munnvikene mine peker nedover. Jeg synker sammen og kjenner hvor slapp i kroppen jeg plutselig blir. Det nytter ikke å juge for henne. Akkurat nå orker jeg bare ikke maset hennes. Jeg orker ikke verden.

Men ingenting er noen gang på min side.

"Jeg er ikke sulten," insisterer jeg. Mor ser ikke overbevist ut, men orker ikke å krangle med meg på det heller.

"Ja vel, men ikke avhold deg fra mat fordi du skal være tynn."

Jeg stirrer sjokkert inn i ansiktet hennes idet hun reiser seg for å gå ut av rommet mitt igjen. Tanken har ikke engang streifet hodet mitt. Men jeg ser hvorfor hun kanskje tenker at det er grunnen.

"Det er ikke derfor..." starter jeg, men hun avbryter.

"Jeg sier det bare for å teste deg. Jeg tror jeg forstår at det kanskje er noe litt mer alvorlig enn kroppspress som går gjennom tankene dine. Men jeg kan ikke vite det hvis du ikke sier noe," forteller hun. Akkurat som om jeg kommer til å bestemme meg for å si til henne at jeg hver dag dukker opp i et tilfeldig fantasiland fullt av snø. Et tilfeldig fantasiland jeg føler er virkeligheten til jeg dukker opp her igjen. Helt utslitt og ofte gjennomsvett. Som regel også med hodepine i slengen.

Nei, tror nok ikke det.

"Når det er sagt, da, så er kroppspress ganske alvorlig, det også," tilføyer hun før hun lukker igjen døren til rommet mitt og etterlater meg alene.

Et trist smil brer seg over munnen min. Det er nok bedre å holde det for meg selv og leve dette livet til jeg blir tatt for å være gal og puttet på galehjem.

Før eller senere vil det skje.

Jepp, det er en god plan.