Mellom To Verdener

12. Yen

Ryker fortalte meg at det jeg så faktisk er en landsby. Landsbyen hans, for å være eksakt.

Små barn løper vilt rundt idet vi ankommer. Ryker ler idet barna kommer spurtende bort til oss.

"Hvordan går det, Falken? Fått til bueskytingen ennå?" spør han til den lille gutten i blå klær. Han rister voldsomt på hodet.

"Nei. Jeg har ikke det, men det er like før." Gutten gliser bredt.

En liten jente drar i jakken min.

"Hvem er du?" Øynene hennes er som to glitrende smaragder. Grønne som friskt gress. Virkelig spesielle.

"Ehm..." starter jeg. Jeg har ikke peiling på hva jeg skal si til henne. Ryker ser ut til å oppdage fortvilelsen min og avbryter meg.

"Dette er Sid Lake. Jeg fant henne i Stillhetens dal. Du vet, der du og Falken pleier å leke?" Han rufser til håret hennes med hånden sin. Hun ser ikke ut til å like det noe særlig. Jeg merker hvordan grepet hans glipper mer og mer til han griper fatt rundt beina mine igjen. "Hun vet ikke helt hvor hun er, så jeg tar henne med til Yen." 

"Hvorfor bærer du henne?"

Jeg føler rødmen stige opp i ansiktet mitt.

"Hun klarer ikke å bevege seg."

Vel, nå høres jeg i hvert fall svak ut.

Barna løper vekk. Noen inn i skogen vi nettopp kom ut av, og andre inn i hus. Andre blir bare her ute og jager hverandre rundt.

"Er du godt kjent med dem?" spør jeg. Han smiler skjevt.

"Ja. Jeg har vokst opp her."

Jeg gnisser tennene litt. "Stemmer det."

Jeg husker vagt at han fortalte om det imens vi gikk bortover, men hodet hang ikke med da. Derfor må jeg bare spille med og late som jeg fikk med meg alt han sa og derfor vet en hel masse som jeg egentlig ikke vet i det hele tatt.

Han bærer meg hele veien gjennom landsbyen til et hus i enden. Det står rett ved skogkanten. Døren står åpen allerede. En gammel dame sitter i gyngestolen på terrassen foran. Idet Ryker går opp det første trappetrinnet, ser hun opp på oss. Hun møter blikket mitt.

"Er det Yen?" hvisker jeg usikkert mot Ryker. Hodet hans bøyer seg ned mot meg. Han nikker oppmuntrende istedenfor å si noe.

"Det er hun som har kontroll over alt her. Hun vil garantert vite om du er den vi faktisk har lett etter."

Lett etter? I forhold til det tøvet han fortalte om at jeg er utvalgt?

Æsj, jeg hadde nesten glemt det.

"Hvorfor tror du jeg er utvalgt, egentlig?"

Ryker ser på meg som om det verdens dummeste spørsmål. "På grunn av øynene dine, selvsagt. Dessuten ligner du hun på maleriet på en prikk. Til og med klærne er de samme."

Hun på maleriet? Øynene mine?

Er han den som ikke har hodet helt på stedet, eller? Altså, beklager, men han må ta feil. Klærne mine er de mest brukte jeg har. Bestående av en olabukse, hettejakke, converse og en litt tykkere vest utenpå hettejakka.

Nevnte jeg ankelsokker? For det har jeg også på.

Dessuten, i forhold til disse folka her, er øynene mine dødskjedelige.

Han går over terrassen. Yen reiser seg og går inn døren imens hun vinker ham inn med seg. Inne er det mørkere. En seng er satt opp i midten av rommet. Han legger meg ned der.

Dette føles ut som et operasjonsbord, for å være ærlig.

Og ikke på en positiv måte.

"Hvor fant du henne?" lurer Yen. Stemmen hennes er opprømt. Altfor ivrig. Hun vil bli skuffet når hun finner ut at jeg ikke er den de har sett etter.

"I Stillhetens dal," svarer han alvorlig. Øynene hans er mørke nå som vi er innendørs. Han virker svært fokusert over det han sier. Alle bevegelsene er gjennomtenkte. Han må virkelig ha respekt for den gamle damen fremfor meg.

"Akkurat som i legenden," mumler hun og tusler bort til meg. Hun griper den venstre hånden min. Den hånden som jeg tegnet en blomst på i skoletiden og ikke har rukket å fjerne ennå.

Legenden faktisk. Hva er dette for noe?

"Auraen din er sterk." Hun slipper hånden min igjen.

Ryker ser litt fornærmet ned i bakken. Har han en svak aura siden han ikke likte det hun nettopp sa? Ikke vet jeg.

"Sliter du med å bevege deg?" spør hun og møter blikket mitt. Jeg nikker skremt. "Hm... da er det riktig som påstått. Du er ikke herfra."

Ryker løfter hodet ved ordene. Det ser ut som han nå forstår hvorfor jeg ikke skjønner noe som helst av hva som foregår.

"Nei, det er jeg ikke. Men jeg tror kanskje at jeg har vært her før likevel."

Hva er det jeg sier?

"Vanligvis pleier det å være et snødekt land. Et land hvor jeg alltid er på vei til å fryse i hjel før jeg dukker opp der jeg hører hjemme igjen."

Vel, ingen vei tilbake nå.

Yen nikker med hodet som om hun faktisk tror på det jeg forteller henne. Som om hun overveier det før hun svarer meg.

"Jeg forstår. Jeg tror det er på tide, da, å fortelle deg hvor du faktisk er og hvorfor du har kommet hit."

Ja, dette skal virkelig bli gøy.