Mellom To Verdener

57. Ingen grenser

Det er kaldt. Bare tanken på det får meg til å hakke tenner.

Jeg sitter fortsatt ute, alene, fordi jeg ikke har ropt på Ryker ennå. Av en eller annen merkelig grunn så vil jeg ikke inn igjen. Jeg vil bare være her ute og stirre på den snødekte dalen i evigheter. For meg er det ingenting annet å gjøre uansett siden jeg er så... hvilket ord kan man bruke? Håpløs? Slapp?

Kanskje grønnsak. Ja, den syntes jeg er fin.

Dessuten er luften mye friskere her ute enn der inne. Jeg er pakket inn, ikke bare i klær, men også i flere lag med skinn for å ikke fryse. Dermed er det ikke noe problem for meg å sitte her ute. I hvert fall ikke enn så lenge.

Forunderlig, men denne situasjonen minner meg om en gang for lenge siden. Ikke hele "jeg må redde verden" situasjonen. Mer den "jeg sitter her ute alene i snøen" situasjonen. Det er vanskelig å sette fingeren på det, men det bringer tilbake noe som skjedde for veldig lenge siden. En hendelse jeg egentlig har glemt fordi den ikke betydde noe før jeg var eldre. Jeg kan fortsatt huske ordene mor fortalte meg.

"Mor, hvorfor har ikke jeg en far?"

Mor hadde smilt. Øynene hadde glitret av lampen over oss, siden jeg satt på benken ved veien i mørket. Snøen dalte nedover i store flak den kvelden. Håret hennes hadde vært dekket av det, akkurat som mitt.

"Jo, du skjønner, han... han kunne ikke bli her. Når du blir eldre vil jeg fortelle deg mer om det."

Bare at det aldri hadde vært noe mer. Det var alt jeg fikk og siden har hun aldri nevnt det for meg. Jeg glemte det selv. Dessuten tror jeg mor var glad hun slapp, for jeg kan på en måte tenke meg til hva som hendte. Enten at mor aldri hadde fortalt til noen at han skulle bli far, eller at han dro sin vei, eller at han døde.

Den siste stikker i hjertet mitt, for jeg håper den ikke er sann. I så fall syntes jeg synd på henne. Ingen burde gå igjennom noe sånt. Derfor velger jeg å tenke på de to andre og slå meg til ro med dem. Hvis mor virkelig hadde ønsket å fortelle meg hva som skjedde hadde hun gjort det. Jeg må bare akseptere det.

"Sid!" roper Ryker fra avstand. Stemmen hans er svak når den når ørene mine. Så vidt jeg hører den faktisk.

"Ja, jeg er her!" forsikrer jeg tilbake og hever armen for å vinke med den. Skikkelsen hans kommer mot meg i all hast. "Er noe galt?"

"Neida, jeg måtte bare sjekke at du fortsatt var i live her ute. Det begynner å bli mørkt så du bør komme deg inn nå," svarer han og kommer opp ved siden av meg. Jeg lener hodet bakover for å se opp i ansiktet hans.

"Øynene dine er fortsatt mørke," påpeker jeg forundret og skakker litt på hodet. "Er det noe galt?"

Ryker flakker med blikket og setter seg ned på huk ved siden av meg.

"Ingenting er galt. Noen ganger gjør bare øynene som de vil," beroliger han, legger armene under knærne og ryggen min og løfter meg opp fra bakken.

"Jeg tror jeg kan gå nå."

"Du lå ute i snøen i flere timer uten bevegelse, kroppen din er fortsatt ikke helt bra. Dessuten ser du slapp ut i ansiktet. Imorgen fortsetter vi, så du burde bare hvile frem til den tid," fastsetter han og vandrer med meg i armene bortover i snøen til vi når inngangen.

"Ja vel, hvis du sier det så," sier jeg og himler skjult med øynene. Jeg må innrømme at fingrene mine har begynt å bli litt numne etter så mange timer her ute. Tærne kommer til å dunke av smerte når jeg kommer inn igjen og kinnene til å brenne opp.

Ryker skal til å åpne døren idet jeg plasserer hånden tilbake sånn at han kan holde meg oppe.

"Jeg kan åpne den," tilbyr jeg smilende og strekker ut hånden. Jeg trekker i håndtaket til døren åpner seg og gir en mild luftstrømning av varm luft mot ansiktet. Et lite sekund lukker jeg øynene for å nyte det.