Mellom To Verdener

79. Du må ikke gråte

Det er mye å undre seg over. Mye å tenke over. Mye å angre. Mye å glede. Det er mange ting i denne verdenen man forstår, også er det de man ikke forstår. Det er de tingene som man lever for, og de man ønsker å dø for. Det er ting å elske, og ting å hate. Akkurat som solen står opp, vil den også gå ned. Et menneske vil leve, før det vil dø. Noen mennesker blir bestemt til enkle ting, mens andre får vanskeligere oppgaver. 

Som Sid og Ryker. 

Som Ziva og Aghon.

Som de seks vokterne.

Men for Ryv, er det annerledes. Hun skal ikke utføre noe stort. Hun skal ikke bekjempe den onde herskeren med et patetisk navn som hun lo av første gangen hun hørte det. Hun skal ikke bli noen dronning.

Hun skal bare være Ryv. Forsnakkeren til Cael, og dermed en slags leder for Calem. Selv syntes hun det er feil å tenke at hun er det. Til den unge alderen sin har hun kunnskap mange andre aldri vil vite. Det er bare sånn det ble når hun ble født. Tatoveringene beviste at ryktet var sant. Noen mennesker ble født med vinger, men de skulle fjernes. 

Allerede før hun ble to år kuttet de av henne vingene for at de andre ikke skulle frykte henne. De gjorde det for å beskytte henne. Hun vet det, men det gjør vondt hver gang hun tar seg på ryggen og kjenner de to arrete strekene som strekker seg nedover skulderbladene. 

Det tok lang tid for henne å akseptere at dette var livet hennes. Hun kunne ikke forandre at andre var redde for de med egenskaper. Tross alt hadde en mann fra en annen verden tatt over tronen på grunn av kreftene hans. Det var klart mennesker var redde for alt utenom det vanlige. 

Da Ryv ble fire snakket hun for første gang til Cael inni hodet. Hun hadde vært helt alene den dagen fordi moren og faren hennes hadde seilt ut med båten ut i himmelen. Det var ingen til å passe henne, så hun måtte klare seg selv. 

Du må ikke gråte, hvisket stemmen inni hodet hennes. Det var klart at hun ble livredd og hylgråt enda mer når hun hørte dette. Ingen hørte stemmer inni hodet. Ingen. 

"Gå vekk!" hylte hun og klasket seg selv i hodet gjentatte ganger. Men stemmen forsvant ikke. Den fortsatte å prate. 

Til slutt prøvde hun å roe seg ned og snakke normalt. Det viste seg at hun syntes det var koselig med selskapet likevel. Hun lurte selvsagt på hvem det var som snakket til henne, og da stemmen sa at det var en som alltid voktet over henne, skjønte hun det på sekundet. 

Selvfølgelig var det Cael, den altseende dragen, som snakket til henne. Han kunne sånt. 

Siden den dagen gikk det flere år til hun fikk vite at hun var ment for å være forsnakkeren hans. Og det ble hun.

Helt frem til nå.

"Det er så stille," hvisker Ryv ut i luften. Tåken danner seg foran ansiktet idet hun puster ut. Oppå himmelen over henne flyr Cael rundt i en sirkel. Lenger borte i horisonten skimter hun en fugl. Sikkert Pitri. 

Det betyr at Sid og Ryker i hvert fall nådde steinbroen. 

Sid og Ryker er trygge. De er allerede på Gerjaengen.

Stemmen til Cael snakker trygt i hodet hennes. Ryv lukker øynene.

"Bra. Det betyr at planen vil funke," mumler hun og legger armene i kors. Hun lener ryggen mot den store steinen bak henne. Beina har hun strakt utover bakken. "Så lenge Sid er uskadd kan vi fortsatt vinne."

Og Ryker. De trenger hverandre.

"Selvfølgelig gjør de det." Ryv fnyser. "Det ble bestemt den gangen han fant henne i Stillhetens dal." 

Det virker som du ikke setter så stor pris på ham.

"Det er ikke det at jeg ikke setter pris på ham. Det er bare det at hun hadde vært sterkere hvis hun hadde vært alene. Selv om hun ikke liker at han beskytter henne lar hun ham gjøre det likevel. Det viser svakheter hvor det burde vært styrke." 

Cael lander foran henne. Den massive skikkelsen av dragen tar nesten hele plassen oppå tårnet. Istedenfor å prate i hodet hennes prater han direkte.

"Det krever styrke til å akseptere og velge også. Ikke glem det," forteller Cael henne. Vingene legger seg inntil ryggen. 

"Jeg glemmer det ikke," sier hun og ser ham inn i øynene. "Men hva med det faktum at hun er den utvalgte? Siden hun er den som skal bekjempe han teitingen er det litt merkelig at Ryker hele tiden følger etter henne som om han også skal gjøre det."

"Skjebnene deres er sammenflettet." Cael ser opp i himmelen. "De ble bestemt for å gjøre dette sammen til siste slutt. Selv om det til syvende og sist blir Sid som må avslutte det."

"Hvorfor ble hun valgt?" spør Ryv og retter opp håret sitt litt.

"Det vet ikke engang jeg. Det er kun Sid som kan finne ut av det hvis hun ønsker." 

"Alt må være så innviklet alltid," sukker hun og tar seg til pannen. "Det er frustrerende."

Alle mennesker er bestemt for noe. Alle har en skjebne. Likevel er det noen som ikke tror på det. Kanskje det er annerledes i andre verdener. Kanskje det noen steder går an å bestemme sin egen skjebne. Kanskje, men bare kanskje, finnes det alltid en annen løsning. En som er gjemt. En som er skjult. En som ikke kan sees med vanlige øyne. 

Kanskje det eksisterer. Kanskje ikke. 

"Ikke overtenk det. Du vil få hodepine."

"For sent." Hun reiser seg opp. "Er du klar for å redde verden?"

"Jeg vil kun komme hvis det blir på bristen til å mislyktes. Jeg er sperret her oppe i himmelen. Å forlate området krever sin pris det og. Jeg vil unngå det hvis mulig." 

Ryv nikker som om hun forstår.

"Jeg vet det, jeg vet det. Derfor drar jeg for deg," smiler hun og fletter fingrene inn i hverandre. "Jeg skal innrømme det. Jeg er nervøs."

"Alt ender godt hvis det gjøres med gode tanker," sier han. Vingene slår mot luften. Den store skikkelsen forlater tårnet og svinger rundt i en sirkel i luften igjen. Ryv sukker og blåser noen hårstrå vekk fra ansiktet.

"Jeg skulle ønske dette ikke krevde så mye planlegging." Hun går bort mot plattformen som skal føre henne ned til bakken igjen. "Vel, gode planer krever god omtanke." 

Den rister før den styrter nedover. 

"Jeg håper du vet hva du skal gjøre, Sid." Hun ser opp mot dragen imens han kommer lenger og lenger fra henne jo lenger ned hun farer. "Hvis ikke er vi alle fortapte."