Mellom To Verdener

21. Hæren

Pusten til Ryker er godt hørbar ved siden av meg. Den er så tung og sliten at den ikke er til å ta feil av. Han er utslitt.

"Går det bra?" spør jeg forsiktig. Ryker peser lavt og prøver akk å riste på hodet. Kreftene hans er borte. Han trenger hvile. Noe jeg ville gitt ham hvis jeg hadde visst at vi er trygge. Dessverre er det masse mennesker her for å hente meg, så det går jo ikke.

Herregud, jeg vil bare sitte på senga hjemme og stirre mot pc-en istedenfor dette her.

"Jeg tror ikke han var til å stole på. Det er litt rart å bare vise oss en mørk tunnel som visstnok skal føre til utsiden," påpeker Ryker bare for å minne meg på det dumme valget. Men så må jeg også huske på at han var den som hadde pratet. Så det er egentlig ikke min feil. Selv om jeg skylder på meg selv uavhengig fra tankegangen min.

"Klarer du å fokusere?" 

 Vekten av ham er så tung at jeg nesten knekker sammen. Et stønn høres fra dypt nedi strupen hans.

"Nei, jeg tror ikke det," innrømmer han.

"Er det hodet?"

"Nei, det er benet," sier han sarkastisk. "Selvfølgelig er det hodet." 

Han trenger ikke gni det inn heller.

"Beklager," mumler jeg. "Jeg skulle ønske at jeg kunne ta det tilbake. At jeg slo deg i hodet med den hammeren altså." 

Ryker sukker.

"Du kunne ikke vite at det var meg. Du gjorde bare det du måtte for å beskytte deg selv. Og selv om planen var lite gjennomtenkt..." Han tenker seg om et øyeblikk. "Så syntes jeg forsøket var verdig gjort. Du har ingenting å beklage over." 

Bare hvis det hadde vært sant.

Men det er jo ikke det. Jeg valgte selv å slå ham i hodet fordi hodet mitt ikke henger med i situasjoner jeg er presset. Det var et dumt forsøk på å redde meg selv og jeg angrer på at jeg gjorde det. Spesielt siden det måtte være Ryker det gikk utover.

"Klarer du å gå da?" lurer jeg og prøver diskret å flytte armen hans litt.

"Ja, hvis jeg får lene meg litt på deg hvis det ikke er til for mye bry. Verden svinger litt." 

Akkurat, ikke for mye til bry. Hva tar han meg for? Jeg er ikke Supermann. Det er så vidt det er muskler på den stakkars kroppen min.

"Jada, det skal gå fint," presser jeg ut. Jeg vet hvordan det er å ha vondt i hodet. Sympatien får meg til å svelge vekk mine egne problemer. Når hodet er dritt mot meg vet jeg selv hvordan det føles.

Og det er ikke godt, som gjør at jeg kommer på noe.

"Skulderen min!" gisper jeg før jeg kommer på det andre også. "Og hodet!"

"Hva snakker du om? Er det meningen å rope ut kroppsdeler eller noe?" Jeg rister på hodet. Hjelmen svinger frem og tilbake.

"Nei. Skulderen min, den jeg ble skutt med den pilen, husker du ikke? Jeg har ikke hatt vondt i den siden..." Jeg prøver å tenke etter. "Jeg kan ikke huske når det sluttet å gjøre vondt, men det burde ikke ha sluttet i første omgang. Selv om det har gått mange uker pleier ikke sår å behandle seg selv såpass mye." Han nøler litt over den usammenhengende måten min til å forklare. "Eller hodet mitt, som noen dunket hardt til sånn at jeg fikk et sår baki der. Det er også borte. Altså, henger du med i det hele tatt?"

"Nei," svarer han ærlig.

"Har du noe imot hvis jeg sjekker såret?" spør jeg.

"Nei, hvis du føler at du må det. Jeg skal si meg enig i at skuddsår ofte ikke blir bra så fort. Spesielt siden det gikk inn i skulderen din," forteller han imens jeg setter ham ned på bakken. "Selvfølgelig, hvis noen har stelt med såret ditt er det annerledes. Men jeg tipper at du ikke fikk noe doktorbesøk imens du satt i cellen din." 

Jeg velger å ikke svare. Isteden fokuserer jeg på å få av meg denne store rustningen. Jeg slenger av meg de store støvlene etterfulgt av buksa. Den store overdelen av metall tar jeg av meg med begge armene.

Dæven, så tung den er.

Kroppen føles plutselig mye lettere når jeg ikke har på meg den tunge rustningen lenger. Det eneste jeg står igjen med er fillene fra før jeg tok på meg rustningen. De er halvveis revet i stykker og fulle av jord og skitt, men de fungerer. Enn så lenge. Jeg løfter opp hånden og tar den mot skulderen. Den bare huden føles uren, men det er ikke det jeg skal fokusere på.

Det er ikke noe sår der. Akkurat som jeg trodde.

Det eneste jeg kjenner er et lite merke. En strek som beveger seg i en linje over en liten del av skulderbladet før det ender.

Sært.

Selv om jeg har sittet i dette fengselet en stund forundrer det meg likevel at såret er såpass bra. Såret burde vært infisert, eller betent i det minste. Det er ingen av delene.

Bare et arr. Så det er enten eller her. Magiske krefter eller enorm flaks.

"Det er ingenting der," hvisker jeg sjokkert. Lyden av Ryker som prøver å reise seg er ikke til å overhøre.

"Er du sikker?"

"Helt sikker."

"Hm." Ryker puster tungt ut. "Vi får gruble på det senere. Nå er det på tide å komme seg vekk herfra."

Han har rett. Det er ingenting å få gjort noe med nå uansett. Jeg kan kun konsentrere meg om det som er relevant i akkurat dette øyeblikket.

Jeg lar rustningen ligge igjen. Den er bare en byrde å drasse på. Ryker beholder sin på, men den passer ham bedre, så han virker ikke særlig irritert over at den er der.

Vi vandrer i noe som virker en evighet.

Noen ganger treffer jeg veggen. Andre ganger tråkker jeg på noe. De barbeinte føttene føles såre, men jeg kan ikke gi meg. Det at Ryker lener seg på meg gjør det bare vanskeligere å komme seg fremover. Jeg må tenke på ham samtidig som jeg tenker på meg selv. Jeg er ikke vant til å tenke på andre.

Likevel syntes jeg ikke noe særlig synd på meg selv lenger. Ryker er den i smerte her. Hodepine er grusomt, og det vet jeg.

Så altfor godt også.

Et lys er å skimte lenger fremme. Som et svakt glimt som kan minne om en sol. Ingen av oss sier et ord, men setter opp tempoet betraktelig da vi får øye på det.

En stein skjærer seg inn i foten min. Jeg klynker lavt, men nekter å stoppe. Vi er så nærme nå.

"Gikk det bra?"

"Ja, det gikk helt fint. Ingenting å bekymre seg over," bekrefter jeg løgnaktig. Jeg klarer ikke slutte nå. Ikke nå som vi er så nærme.

Lyset blir sterkere. Så mye at jeg faktisk ser bakken under oss. Jeg kan se ansiktet til Ryker. Begge smiler da utgangen bare er et par meter fra oss.

Trær, grønt gress, blomster. Alt møter synet mitt med en gang vi er på utsiden. Solen skinner klart på himmelen. Har det virkelig gått så lang tid? Inni fengselet var det natt. Jeg er sikker på det.

"Vi kom oss ut," utbryter jeg og kjenner forskrekket noen tårer bak øynene. "Mannen snakket sant likevel."

Jeg titter bort på Ryker. Uttrykket er bekymret. Han rynker brynene og stirrer rett frem. Ikke et sekund har han tid til å se bort på meg engang.

Jeg prøver å se i samme retning. Så ser jeg det jeg også. Teltene som er satt opp lenger unna.

"Det er Garjos hær," informerer han uten å se på meg. "Det ser visst ut til at han ikke vil at du skal slippe unna."