Mellom To Verdener

51. Den mekaniske dragen

"Sid, jeg forstår ikke..." hakker Ryker med et spørsmålstegn nesten skrevet i ansiktet hans. Jeg knytter nevene.

"Vi må dra," gjentar jeg og stirrer hardt inn i øynene hans. "Jeg hater selv at vi igjen må flykte, men det er ikke tid for å tenke på det nå. Mest sannsynlig vil den greia der," - jeg hever armen for å vise til den lilla dragen - "drepe oss alle sammen. Hvis jeg skal klare å bekjempe Garjo går det ikke at jeg er død."

Ryker stønner langt nedi strupen.

"Jeg skjønner," hvisker han. "Da er det best vi skynder oss tilbake til huset. Det ligger en del klart der."

Jeg nikker og går mot trappene igjen.

"Jeg tror det er lurere å ta denne veien," informerer Ryker og peker ut vinduet. Jeg hever øyenbrynene.

"Er du sikker? Det virker litt... utrygt."

Han himler med øynene.

"Jeg mente at vi bruker Pitri som sirkler rundt tårnet," sier han og gnir fingrene gjennom håret sitt som henger i ansiktet hans. Han ser trøtt ut. Skuldrene er lute og knærne en smule bøyd. Magen min rumler høyt.

"Det gir mer mening," bekrefter jeg og kommer opp ved siden av ham igjen. Jeg satser med det ene beinet og løfter meg selv opp på kanten. Det er en lang vei ned. Synet mitt svimler litt av tanken på at et sekund i ubalanse og jeg er ikke noe mer enn mos på fortauet.

Tanken gjør at magen vrir seg enda mer.

De skjelvne hendene mine gjør det vanskelig å holde meg selv stødig oppe. Ryker griper fatt i den ene. Jeg hyler lavt til idet fingrene hans rører borti stoffet som dermed går inn i kuttet. Heldigvis ser han ikke ut til å merke noe særlig til det. For ærlig talt syntes jeg det å ha noe å støtte seg til er veldig godt for øyeblikket.

"Når Pitri kommer må vi hoppe," konstaterer han og møter blikket mitt fra siden. Jeg svelger tungt.

"Ja vel," aksepterer jeg og titter skrekkslagent nedover. Jeg håper med hele mitt hjerte at Ryker vet hva han gjør.

I sidesynet skimter jeg en vinge som flakser rett ved tårnet. Hodet kommer til syne. Det er lett å kjenne igjen de runde og snille øynene til Pitri med en gang jeg ser dem. Fulgen hyler til idet den får øye på Ryker.

"Klar?" spør Ryker og klemmer hånden min. Jeg rykker litt til av smerten.

"Mhm," mumler jeg og svelger vekk den såre gråten som veller oppover halsen og øynene mine.

"Da gjør vi det."

Jeg kniper leppene sammen og lukker øynene idet Ryker hopper fra kanten og drar meg med. Skriket mitt høres gjennom den tynne luften. Han er helt stille. Beina mine sjangler i luften. Jeg veiver med armene, merker at Ryker sin også følger med på kjøpet. Uansett hvordan dette ender så må jeg bare innrømme...

Magen min støter mot myk grunn. Jeg åpner det ene øyet halvveis for å se etter. En vinge flakser foran øynene på meg. Ryggen til Pitri er rett under meg. Jeg er trygg.

Et lite sekund begynte jeg faktisk å tvile på om dette ville gå.

"Gikk det bra?" spør Ryker og rekker ut den andre hånden sin. Han sitter allerede oppreist, mens jeg ligger på magen som en ustø idiot uten sjans til å bevege på meg. Kroppen føles paralysert ut.

"Det gikk fint," forsikrer jeg falskt og griper den andre hånden hans. Jeg velger å ignorere smerten i håndflaten for øyeblikket. Armene hans drar meg oppover, tvinger meg til å heise meg opp i sittende stilling. Jeg stønner og kaster det ene beinet over ryggen til Pitri for å sitte stødig. Ryker plystrer høyt og skingrende.