Mellom To Verdener

80. Det er ikke virkelig

Drømmer har alltid vært en finurlig måte for underbevissheten å vise eventuelle tanker som har blitt fortrengt. Tanker som har blitt glemt eller kastet bort. Det er lenge siden han har drømt noe fint. Og denne drømmen er ikke særlig mye bedre.

Ryker er på vulkanen. Den samme vulkanen han drepte Seka, men det er Sid som står foran ham. Pusten hennes er tung og higende. Det store såret som skrår seg over magen hennes blør kraftig gjennom skjorta. Ansiktet er dekket av asken fra luften rundt dem. Ryker er like tildekket av grått som hun er. 

"Sid!" roper han. Bevisstheten hans forteller at han må løpe bort til henne, men kroppen sier noe annet. Den nekter å røre seg. Han er bundet på hender og føtter. 

Isteden faller han ned på knærne. Tårene renner nedover ansiktet hennes foran ham.

"Jeg vil ikke gråte mer," hulker hun. Fingrene klamrer seg rundt skjorta hvor såret er. Smertene hun føler får kroppen til å skjelve. Underleppen hennes biter hun fast med tennene for å slippe mer skjelving enn nødvendig. 

"Du trenger ikke gråte," forteller han og prøver forgjeves å reise seg opp fra bakken. Vulkanen buldrer. Bakken brister. Varme gnister stiger opp i luften og legger seg på huden hans. Det brenner, etterlater merker som er synlige.

"Jeg må. Det er ingen til å trøste meg," sier hun og synker sammen. Blodet siler nedover hendene hennes. De er dekket i løpet av sekunder.

Gnistene treffer henne flere steder. Hun skriker til igjen. Smerten er uutholdelig. Han kan se det. 

"Jeg kan trøste deg." 

Han prøver å reise seg igjen, men kroppen nekter å adlyde. Den er fastgrodd.

"Nei, det kan du ikke," snapper hun mot ham og vrir seg idet et nytt angrep av smerter tar henne.  Hun ligger nede på bakken. Hun har krøllet seg sammen til en ball. "Ingen kan trøste meg. Jeg er alene."

Ryker kjenner tårer velle opp i øynene hans også.

"Du er ikke alene. Jeg er her."

Hånden hans prøver å nå henne. Synet blander seg sammen foran ham. Skikkelsen hennes går i ett med omgivelsene. Vulkanen buldrer igjen. Denne gangen kommer det ildkuler flyvende gjennom luften. Heldigvis går de så langt at de ikke treffer dem. 

"Du er egentlig ikke det," sier hun. Brynene er trukket opp i fortvilet stilling. "For alt er jo bare i hodet mitt."

"Hva snakker du om?" spør Ryker forvirret. Han forstår ikke hva hun snakker om lenger. Det er klart det ikke er i hodet hennes. Dette er virkelig.

"Jeg er gal," hvisker hun. "Jeg har alltid vært gal. Hvis ikke ville ikke dette ha skjedd."

Denne gangen klarer beina å røre på seg. Han famler seg bortover til han når henne. Såret har gjort at ansiktet er likblekt. 

"Du er ikke gal," forteller han og legger hendene rundt ansiktet hennes. "Hører du meg? Du er ikke gal."

Et trist smil ligger om munnen hennes.

"Hvordan kan du vite det?" 

"Jeg kan ikke det." Tårene renner nedover kinnene hans. "Men jeg kan velge å tro det. Og jeg tror at du vet selv at du ikke er gal. Du vet at dette er virkelig."

Hulkingen hennes får skuldrene til å briste. Han klarer å få henne til å sette seg opp. Hun hoster voldsomt av den tette luften. I tillegg er såret så dårlig at det bare er snakk om tid før hun er borte. 

Han orker ikke dette. Ikke en gang til. 

"Det er ikke virkelig," sier hun. 

"Selvfølgelig er det virkelig," sier han tilbake og legger armene rundt henne. Hun vugger frem og tilbake. Haken hennes rister. 

"Jeg vil ikke at det skal være virkelig."

Ryker lukker øynene. 

"Da er det en drøm," bestemmer han. I det øyeblikket skjønner han dypt inni seg at det som skjer ikke er på ordentlig. Men drømmeskikkelsen vet det ikke helt ennå. 

"Du kan ikke bare bestemme det," påpeker hun. Hun hoster kraftig igjen.

"Akkurat nå, så kan jeg det." 

Han holder rundt henne. Hun sier ikke mer. Kun snufsingen og hulkingen er hørbart. Vulkanen har roet seg. De små gnistene som treffer huden hans føles ikke vonde lenger. Fokuset hans ligger i skikkelsen han holder armene rundt. 

"Sid?" 

Ingen svarer.

Han trekker henne litt vekk fra seg.

"Sid?" 

Øynene hennes er lukket. Et lite smil ligger om munnen hennes. Pusten hennes har stanset. Blodet har stoppet å komme ut fra såret. Det bleke ansiktet gjør alt bare klarere i hodet hans. 

Hun er død. 

Tårene starter å dryppe igjen. Han tviholder rundt henne. Håret hennes kjennes mykt mot huden. Armene hennes henger slapt nedi fanget hans. Hun kjennes så svak ut. 

Det er ingenting igjen.

Tomrommet fylles i brystet hans. Det føles som hjertet har blitt revet ut. Smerten han føler, er ikke der. Han klarer ikke føle smerte. 

Han kunne likeså godt vært død, han og.

"Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når du forsvinner," innrømmer han for seg selv ut i luften og stryker noen hårstrå bort fra ansiktet hennes. "Først nå skjønner jeg hvorfor jeg klarte å komme over Seka." Han puster tungt ut. "Det var fordi jeg ikke visste hva det betyr å elske noen."

Synet blafrer seg for ham igjen. Det smelter sammen alt og vrir det til alt virker fremmed. Varmen rundt ham blir erstattet til det fuktige gresset. Hendene hans rykker til idet han slår øynene opp. Solen har stått opp. 

Han ser ned på hendene sine. Den ene holder rundt Sid sin. Han husker at hun spurte ham om det før han sovnet. 

Et utpust slippes ut av munnen hans. Han tar hånden opp mot ansiktet. Forskrekket kjenner han tårene renne nedover i ansiktet sitt. 

Blikket hans går til Sid. 

"Jeg håper du har en bedre drøm enn den jeg hadde," mumler han og prøver forsiktig å løsne hånden hennes. Idet han er fri, åpner hun øynene. 

"Har du vært våken lenge? Vi har ikke forsovet oss?" spør hun bekymret. Øynene er vidåpne.

"Nei," ler han. "Vi våknet akkurat i tide faktisk." 

Han peker mot solen. Sid sukker lettet.

"Det var flaks. Jeg drømte at vi forsov oss og at når vi nådde slottet, så sto Garjo uten bukser på seg." 

"Hæ?" spør han. Ryker humrer så skuldrene rister lett.

"Han hadde visst også forsovet seg." Hun trekker på skuldrene og gjesper. "Drømte du noe fint, da?" 

Ryker tenker seg om litt.

"Ja," lyver han. "Det gjorde jeg."